Eventyreren Yngve

– Velkommen! Yngve Johnsen hilser med et fast håndtrykk. Fra hjørnekontoret i Tromsdalen har han flott utsikt over Tromsøysundet. Her har bedriften holdt hus siden de flyttet ut fra Tromsø sentrum for 17 år siden.   

Veggene på kontoret bærer minner og vitnemål: Her henger faren Erlings sitt svennebrev, side ved side med bilder fra motorsykkelturer, utklipp av prosjektet med Polstjerna, og bevisene på at Yngve både har flydd jagerfly og løpt maraton.  

– De truer litt med at det må gjøres mer plass her, så de kan henge meg opp i horn på veggen, spøker Yngve. 

Spøken er ikke helt grunnløs. Da datteren Mari Johnsen overtok som daglig leder ved inngangen av 2021 og Yngve fylte 67 år, skulle nedtrappingen gradvis startet. 

– Planen var å gå ned 20 prosent i året, men foreløpig har jeg ikke fått det til. Jeg skulle jobbet 80 prosent i fjor og 60 prosent i år, men jeg er fortsatt på 100 prosent, innrømmer Yngve.   

Han jobber nå som prosjektleder, og hans kompetanse som kaibygger er etterspurt. Dette, kombinert med et godt arbeidsmiljø, gjør det litt vanskelig å holde seg til planen og slippe taket.  

– Jeg skulle jo gjerne hatt mer tid til friluftsliv, og kommet meg mer ut i naturen. Fisket ørret og gått på fjellet. De tingene håper jeg at jeg får gjøre mer av når jeg skal trappe ned, vedgår han.  

Yngve Johnsen på kontoret sitt hos BME Johnsen i Tromsdalen. 

I Tromsø bor familien sør på selve Tromsø-øya. Huset er plassert ved sjøen, ikke langt fra Telegrafbukta. Bare noen steinkast unna har datteren Mari også etablert seg.  

– Det er veldig fint å ha barn og barnebarn så nært, sier Yngve. 

Kona Kirsti møtte han faktisk på russetreff. Ikke som russ, men på 10-årsjubileum for årskullet til russen i Tromsø. 

– Dette var i romjulen i 1982, og vi var begge rundt 29 år og voksne. Vi hadde ikke møttes før, men det var nok ment å skulle være oss. Vi har hatt det veldig godt sammen, sier Yngve, og røper at kona deler hans lidenskap for reiser og opplevelser.  

Kirsti har jobbet med barn på Universitetssykehuset i Nord-Norge i bortimot 40 år, forteller Yngve. I dag er hun pensjonist, og i koronatiden jobbet hun med å sette vaksiner.  

– Jeg er heldig som har en veldig rolig og sterk kone som holder fortet. Vi deler alt, og det er veldig viktig. Jeg går til henne om jeg har behov for å lufte ut problemer. Den stabiliteten på hjemmebane som hun representerer har betydd mye, sier 68-åringen, som har vært gift i 37 år.  

BME Johnsen ble etablert i 1949 av Yngves far Erling Johnsen. De første årene bygde Erling hus og skoler rundt om i Tromsø kommune, men etter ca. 10 års drift valgte han å kjøpe pælepram og ble ren kaientreprenør.  

– Jobben besto stort sett i bygging av trekaier og reparasjoner rundt omkring i hele fylket, forteller Yngve. 

Han var selv tidlig med sin far på anlegg.  

– Fra jeg var seks år var jeg mye med han rundt. Det er noen som påstår at jeg ble født på en kreosotpel!  

Yngve humrer godt. Blant de tidligere minnene fra anleggsplass er byggingen av Håkøybrua i 1961. 

– Det var en veldig varm sommer og jeg var sju år. Brua de bygget var 335 meter lang, faktisk var det den lengste trebrua bygget i saltvann i Skandinavia den gang, mimrer Yngve. 

I 2021 overlot Yngve Johnsen rollen som daglig leder til datteren Mari Johnsen. Her står de foran bygget hvor firmaet holder til i Tromsdalen.

Etter endt russetid i Tromsø, gikk veien videre til studier i Trondheim.  

– Jeg gikk på NTH i Trondheim, på byggelinjen. Jeg startet som 19-åring i 1973 og var ferdig til jul i 1977. Bygg hadde førsteprioritet da jeg skulle søke utdanning, så da jeg kom inn der var det liksom ingen tvil, sier Johnsen.  

Hovedoppgaven han skrev under studiene i Trondheim, mener han bestemt må ha inspirert utbyggingen av supply-basen i Rypefjorden ved Hammerfest.   

– Jeg laget en hovedoppgave som gikk ut på å del-prosjektere en utføringsterminal for råolje fra Rypefjorden ved Hammerfest, forteller Yngve. 

I dag mener han basen som er bygget ut der i ettertid er oppsiktsvekkende lik det han tegnet i 1977. 

– Basen i Rypefjorden ble bygget ut, og den ser delvis ut som de tegningene jeg leverte. Det er litt spesielt. Jeg måtte ta et bilde sist jeg fløy over der, og det er ikke vanskelig å se likhetene. De har sprengt ned holmene og laget kaiene på innsiden akkurat slik jeg tegnet det i 1977. Jeg fikk 5000 kroner i støtte fra Statoil da jeg skrev oppgaven, mot at de kunne bruke den fritt etterpå. Det må være det billigste forprosjektet i Statoil sin historie, mener Yngve. 

– Nå er det jo en supply-base, og ikke noe råoljeterminal eller avlastningsanlegg. Men det er helt klart at de har brukt ideene mine til plassering av kaiene, det ligner i hvert fall veldig, legger han til. 

Etter et år i marinen og flere måneder med reising, ble Yngve i februar 1980 ansatt som konsulent i firmaet Barlindhaug. 

– Der jobbet jeg i tre år, men jeg jobbet dobbelt fra april 1982 og ut året. Da ble jeg også ansatt her, og siden har jeg vært her. 

Jobb-byttet til familiebedriften skjedde tidligere enn Yngve hadde tenkt. Hans far Erling ble syk, og ba sønnen om å overta.  

– Det var helt naturlig for meg å gjøre det når det var min fars ønske. Han levde i to år etter at jeg overtok, i ettertid er det godt å vite at han fikk med seg at det gikk greit, sier Johnsen.  

Yngve var 28 år da han fikk ansvaret i familiebedriften, som den gang hadde fem ansatte. At han mange år hadde hatt sommerjobb i farens firma mener han var en fordel. 

– Jeg hadde jo ballasten jeg trengte med utdanningen, og jeg kjente gutta siden jeg hadde jobbet sammen med dem. Den første tiden var jeg mye ute og jobbet, og fikk vist at jeg ikke var redd for å ta i et tak. Det fikk jeg nok også en del annerkjennelse for, mener Yngve.   

BME Johnsen bygger mest i betong, men bygger fortsatt også trekaier. Dette er bilder fra noen av prosjektene firmaet har jobbet med senere år. Foto: Privat

Siden 1985 har firmaet jobbet med betongkaier, frem til da var det tre som gjaldt. 
– Det har blitt mer og mer betong. Vi bygger fortsatt trekaier også, men de store jobbene er i betong, slår Yngve fast. 

Oppgjennom årene har BME Johnsen tatt på seg mange ulike typer oppdrag.  

– Vi har bygget boligblokker, kraftverk, bruer industribygg, eneboliger og fergekaier, ramser Yngve opp. 

Et prosjekt skiller seg like fullt klart ut når han skal se tilbake. Det som også har fått en liten plass på veggen på kontoret.  

– Det artigste prosjektet vi har hatt er nok Polstjerna i tørrdokk, hvor vi også bygget glassbygget som står over skuta, forklarer han entusiastisk. 

Polarstjerna er en verneverdig selfangstskute, som nå står permanent i vernebygget for Polstjerna ved siden av opplevelsessenteret Polaria i Tromsø. 

– Vi var totalentreprenør på det prosjektet, og det husker jeg tilbake på som vårt mest interessante prosjekt, sier 68-åringen. 

I resepsjon har Yngve satt sitt preg på kontoret, med sine veteranmotorsykler.

Da han overtok firmaet i 1982 hadde firmaet som nevnt fem medarbeidere. På det meste har firmaet vært oppe i 35 ansatte. I dag har BME Johnsen rett i overkant av 20 fast ansatte. 

– Å være i mellomstørrelse er vanskelig, og vi hadde ikke noe ønske om å være stor, sier Yngve, og trekker på skuldrene.  

I dag holder firmaet fortsatt på med mye kaibygging både i tre og betong, men de gjør også andre betongjobber, bygger eneboliger og næringsbygg. 

– Vi har et eget leilighetsprosjekt her i Tromsø som vi holder på med litt på siden, men det store prosjektet for oss nå er ny kai ute på Husøya. Der bygger vi kai og fundament for et nytt hvitfiskbygg. På Husøya har vi tidligere bygget kai og en fabrikk i to byggetrinn for noen år siden, så der er vi godt kjent, sier Yngve.  

Siden de startet opp med kaibygging i 1959 anslår Yngve at firmaet har bygget ca. 200 kaier. 

– Pluss diverse reparasjoner da, legger han til.  

En ting som skiller BME Johnsen litt fra andre entreprenører, er at de har egen anleggsferge. Det har de hatt helt siden 1969. MS Lenvik som de nå benytter har de hatt i eie siden 1988.  

– Vi hadde den med oss da vi nylig rev og bygde en ny kai på Gibostad. Jeg hadde selv gyldig skippersertifikat i 25 år før de nye reglene kom, men nå er det slik at du må ha minst ett års fartstid i løpet av de fem siste årene. Det klarer jeg ikke å få til, så nå leier vi inn skipper når vi skal flytte på den.  

At han har trivdes og fortsatt trives på arbeidsplassen sin, er det ingen tvil om. Yngve er raus med godordene når det kommer til kollegaene han har rundt seg i det daglige. Flere av dem har han jobbet med i mange år.  

– Det har vært utrolig spennende hele veien, det vi holder på med er veldig variert. Det tror jeg er en av grunnene til at vi har så stabil arbeidskraft. De som jobber her får være med på spennende ting hele tiden, mener 68-åringen. 

Selv synes han jobben var tøffest å stå i da barna var små.  

– Da var jeg ute og jobbet med gutta det meste av uka, og gjorde regnskap og lønn fredag og lørdag. Det var utfordrende særlig de 10-15 første årene mine i firmaet, vedgår han.  

 – Etter hvert reiste jeg mindre på anlegg selv. Når firmaet vokste hadde jeg mer enn nok med å håndtere kontoret, og da ble jeg også litt mindre borte hjemmefra, sier Yngve. 

På midten av 1990-tallet ble Erling, sønnen til Yngve og Kirsti, alvorlig syk. Bare 11 år gammel fikk han konstatert hjernesvulst. 

– Da hadde vi noen veldig tøffe år, sier Yngve stille.  

– Men vi fikk veldig god oppbakking av alle rundt oss, legger han til.   

Først etter fem år kunne de slå seg til ro med at sjansen for tilbakefall var blitt liten.  

– At sønnen vår kom seg igjennom de årene og sykdommen, er den virkelig store oppturen i livet for meg. Det var en dertil stor nedtur da han først ble syk, sier Yngve. 

– Også det at Mari valgte å bli i Tromsø, og at hun ønsket å komme inn her i bedriften og ta over ledelsen, er av de store oppturene, legger han til.   

Mari begynte i BME Johnsen i 2019, og 1. januar 2021 tok hun over etter Yngve som daglig leder i bedriften. Nå er det hun som er sjefen i familiebedriften.   

– Jeg er veldig glad for at Mari valgte å begynne her hos oss, hun kjente jo bedriften gjennom meg. Etter en forespørsel fra meg, ymtet hun etter hvert frempå om at hun kunne tenke seg å begynne hos oss. Det syntes jeg var en god ide, sier Yngve. 

– Hvordan har det vært for deg da? 

– Det har vært bare fint. Nå kan jo jeg konsentrere meg om prosjektene, mens hun tar seg av personal og det administrative, sier Yngve, som ikke legger skjul på at han er stolt over at familiebedriften nå ledes videre av en ny generasjon Johnsen. 

– Det synes jeg er veldig artig, det synes alle egentlig. At det ble en tredje generasjon, var slettes ikke en selvfølge. Det normale er jo at bedrifter som denne blir kjøpt opp, og vi har vært i slike samtaler vi også tidligere. Men det har heldigvis ikke blitt noe av, sier Yngve. 

Byggmester Erling Johnsen hadde i utgangspunktet et personlig firma. BME Johnsen ble gjort om til aksjeselskap først i 1984, etter at Yngve overtok driften. En del av eierandelene har de senere årene blitt overført til nye generasjoner, og firmaet har derfor mange mindre eierposter. Men alle aksjene er for tiden i behold i «storfamilien».  

– Jeg og mine barn har majoriteten av aksjene, forklarer Yngve. 

En av medeierne er hans fetter Johan Johansen. Han ble ansatt i bedriften i 1979, tre år før Yngve, og ble pensjonist for bare to år siden.   

BME Johnsen har også to eiendomsselskap, som ifølge Johnsen har gått bra hele veien.  

– Det ene er bygget her som vi har kontorer i selv, som vi driver utleie av. Så har vi også to bygg på Skattøra i Tromsø som vi leier ut. Det ene leier vi ut eksternt. Det har gitt oss stabile inntekter, som gjør at vi tåler noen nedturer innimellom.  

Ferga MS Lenvik har vært i BME Johnsens eie siden 1988, og er stadig i bruk når firmaet bygger kaier. Foto: Privat

– Hvordan har det vært å få datteren sin som sjef? 

– Det går helt fint, vi kjenner hverandre så godt at det er ikke noe problem. Jeg ser ingen utfordringer med det, sier Yngve. 

– Hun utvikler seg stadig og tilfører bedriften mye nytt, blant annet på digitalisering. Men jeg følger fortsatt med på hva som skjer, og har oversikten. 

– Hvordan tenker du selv at du har vært som leder? 

Yngve drar litt på det. 

– Nei, det tenker jeg nesten at du må spørre noen andre om, mener Yngve. 

Å vurdere egne styrker og svakheter er ikke alltid så enkelt.  

– Jeg er nok ganske på. Hvis jeg kjenner at noe går på tverke, så reagerer jeg ganske spontant. Jeg er ikke typen til å gå rundt grøten, men jeg renner ikke bare på folk sånn uten videre heller, sier Yngve.  

Av kollegaene fremheves først og fremst en stor lojalitet over for de ansatte, og hans faglige dyktighet. Men det påpekes også at han ikke er konfliktsky, og at han er god til å finne løsninger når problemer oppstår.  

– Hvis man er konfliktsky, da taper man hele veien i denne businessen her, kommenterer Yngve selv.   

– Det vil jo alltid være noe som skjer i alle bedrifter. Det kan være uenigheter om både det ene og det andre, så en del utfordringer har det vært. Men vi har klart å løse så godt som alle diskusjoner og konflikter utenomrettslig, legger han til.  

At Yngve gjennom nesten 40 år som leder har bidratt til at bedriften har et godt renommé og nok å holde på med, er ikke til å komme forbi.  

– Vi er så heldige at vi har mange gode, faste kunder, som kommer tilbake igjen og igjen. Det må man vel ta som et tegn på at vi gjør en god jobb og har bygget oss opp et godt rykte. Vi gjør jobben ordentlig, og ordner opp etter oss om det skulle være noe, slår han fast.  

Som både leder og eier i BME Johnsen over nesten fire tiår, har firmaet krevd sitt av Yngve. Men han har også vært flink til å prioritere å ta seg «friminutt». Med det mener han å komme seg bort litt, og da gjerne langt bort. Yngve og kona Kirsti er langt over gjennomsnittet glad i å reise.  

– Når jeg har talt opp, kommer jeg til at jeg har besøkt 66 land, forteller Yngve. 

Den første utenlandsturen gikk til Brighton, på språkreise som 17-åring. Men lidenskapen for andre land og kulturer ble for alvor vekket etter en nesten fem måneder lang reise i Sør-Amerika på slutten av 1970-tallet, like etter fullført studie og førstegangstjeneste. Den turen regner han fortsatt som det mest spektakulære han har vært med på, og Yngve er utvilsomt en mann som har opplevd mye.  

– Jeg reiste alene i bortimot fem måneder i Mellom- og Sør-Amerika. Det var i 1979, da var jeg 25 år. På forhånd hadde jeg tatt spanskkurs i Trondheim, som kom godt med. Det er nok den største reiseopplevelsen jeg har hatt hvis jeg skal se tilbake, mimrer kaibyggeren. 

Først var han ca. en måned i Mellom-Amerika. Derfra reiste han med fly fra Panama til Colombia, hvor turen gikk videre til Ecuador, Peru, Bolivia, Argentina, Chile, Uruguay og Paraguay, før han til slutt endte i Brasil. Til sammen var han innom 16 land.  

– Før jeg dro til Sør-Amerika leste jeg meg opp på Inka-kulturen, Maja-indianerne og aztekerne. Jeg hadde en klar formening om hva jeg skulle oppsøke og hadde laget meg en reiserute, som jeg fulgte hele veien, forteller han.   

Turen var ikke fri for dramatikk.  

– I El Salvador havnet jeg oppi starten på borgerkrigen, og i Nicaragua var jeg bare tre måneder etter at Anastasio Somoza Debayle ble styrtet. Da var contrasene (grupperinger som motsatte seg det nye styret, red.anm.) ute og skjøt fra lastebiler om natten, så det var dramatisk, forteller Yngve. 

Også i Bolivia ble det tidvis heftig.  

– Der havnet jeg midt oppi en generalsteik hvor de sperret alle veiene, det var også litt småspennende. 

– Havnet du i noen ubehageligheter da? 

– Den mest ubehagelige situasjonen var da jeg skulle gå over broen fra Honduras til Nicaragua. Det var militærdiktatur i Honduras, og Somoza var nettopp styrtet i Nicaragua så det var veldig spent stemning der på grensen, forklarer Yngve.  

Da han skulle passere grensen skjedde en misforståelse.  

– Vi vinker mot oss når vi vil at noen skal komme mot oss, men der gjør de bevegelsen motsatt. Jeg gikk videre da jeg skulle stoppet, inntil vakta tok ladegrep. Da viste det seg at det var en billett jeg skulle gitt fra meg, som jeg ikke hadde skjønt. Hadde jeg gått to skritt til så hadde han skutt meg, mener Yngve. 

I Nicaraguas hovedstad Managua søkte han tilflukt under senga da contrasen skjøt vilt rundt seg i gatene utenfor.  

– De skjøt med maskingevær om natta, og det må vel sies å ha vært litt ubehagelig.  

Yngve ved Osormo i sørlige Chile, 1979. Foto: Privat

Han fremstår som en sindig og stødig mann, Yngve. Over møtebordet på kontoret sitt hos BME Johnsen forteller han den ene dramatiske historien etter den andre, helt blottet for gestikulering og store fakter.  

Når han skal snakke om seg selv og sitt liv, tar han ikke frem de store adjektivene i tide og utide – selv om han nok har vært med på mer enn de fleste av oss får oppleve gjennom et langt liv. 

Men vi kommer innom noen temaer som kan få blodpumpa til å gå litt fortere, også hos Yngve. Veistandarden i Nord-Norge, for eksempel.  

– Vi hadde en brokollaps på Badderen på E6 i Nord-Troms tidlig i juni. Når man er på Østlandet og ser hvor milliardene faktisk blir brukt, kan man bli både sint og frustrert. Vi kan knapt kjøre på en vei her i Nord-Norge uten å få bilen knust, mens jeg nylig kunne kjøre fra Brumunddal til Oslo i 110-sone hele veien, sier Yngve engasjert.  

– Se på lakseeksporten i Nord-Norge; det kjøres enorme verdier på elendige veier! Det er en skjevfordeling som irriterer meg voldsomt, sier Yngve, som også peker på E6-strekningen fra Fauske til Hamarøy som et eksempel på en vei som han mener bør prioriteres snarest. 

– Det virker som byråkratene får legge sine føringer, og så går det bare igjennom hos politikerne. De nordnorske politikerne har vist seg altfor svake, sier Yngve, og nevner flere andre saker han er frustrert over:  

– Du har eksempelvis flyttingen av luftforsvarets base fra Andenes til Evenes. Du har nedleggelsen av Olavsvern og flyttingen av helikoptrene fra Bardufoss, ramser Yngve opp.  

Når vi er inne på å få opp pulsen; å komme seg mer i bevegelse står på lista når han en dag får gjennomført planen med å trappe ned på jobb. Men foreløpig holder han pumpa i gang med å gå turer sammen med Kirsti.  

– Jeg burde prioritert mer trening, men det er tungt å komme i gang når man er blitt godt voksen, sier Yngve. 

Går man derimot noen år tilbake, så trente Yngve langt mer. På kontorveggen hans henger det et falmet bilde fra 24. oktober 1982. Denne dagen vant Grete Waitz New York Marathon for fjerde gang, men bildet viser en mann som løp maraton for første og siste gang.   

– Tiden ble 3.11,37, og det var jeg veldig fornøyd med.  

Plasseringen ble 2530 av 14.000 deltakere på start.  

– Løpingen ble for tøft for knær og akilles, så det ble med den ene maratonen for min del. Men det er veldig artig å ha gjort det, slår Yngve fast, og nevner at han i sine yngre dager også sprang en del orientering. 

– Det ga mindre skadebelastning enn å løpe etter asfalten, så det trivdes jeg med.   

Kjempeinteressert i idrett generelt er han ikke. 

– Jeg kjeder meg fort på fotballkamper, det skal være bra spennende for at jeg skal holde ut en hel kamp, innrømmer han.  

Å komme seg ut i verden og oppleve, er noe Yngve heller prioriterer å bruke tid på. Som sist høst, da han sammen med kona Kirsti var på en tre og en halv ukers lang seilas som mannskap på SS «Statsraad Lehmkuhl». Det er et av verdens største og eldste seilskip i drift, sjøsatt første gang i 1914. Dette var fjerde gangen Yngve og kona Kirsti seilte med skipet, og to ganger har de også vært med på «Tall Ships' Races».  

– I høst reiste vi først mellom Curaçao og Jamaica, og så mellom Jamaica og Havanna på Cuba som mannskap. Da jobber vi to vakter i døgnet på fire timer som en del av mannskapet, forklarer Yngve.   

En femte tur er allerede planlagt til høsten.  

– 1. november skal vi gå om bord i Singapore, og seile til Jakarta i Indonesia. Det er vår 3. etappe på skipets jorda rundt-seilas som pågår nå, sier Yngve, som altså deler lidenskapen for seiling med kona.   

– Vi leier gjerne seilbåt når vi er på ferie. Det har vi gjort i Hellas, Karibia og i Kroatia. Både jeg og Kirsti synes å seile er en fin måte å feriere på, forteller han.  

Yngve har hatt flysertifikst i 25 år, og nærmer seg 1000 flytimer. Her er han ute og flyr sammen med datteren Mari. Foto: Privat

Men det er ikke bare til sjøs Yngve liker å ha kontroll på styringen selv. I lufta tar han gjerne kontroll over spakene.  

– Jeg har hatt flysertifikatet i 25 år og nærmer meg 1000 flytimer. Jeg har flydd litt i jobbsammenheng også, sier Yngve, og nevner turer til Svolvær, Hammerfest og Helgeland som eksempler på det.  

– Da vi bygget den nye kaia til Thon Hotell Svolvær, fløy jeg en god del nedover for byggemøter. Det sparte jeg mye tid på, sier han, men legger kjapt til:  

– Jeg flyr mest på fritiden. For meg er det rekreasjon å fly, da får man noe annet å tenke på. Jeg trives veldig godt i flymiljøet, og jeg er jo generelt teknisk interessert, sier 68-åringen. 

I 2004 tok han fly-interessen til nye høyder. Da var han i Florida og fikk prøvd seg i jagerfly.  

– Jeg fløy med instruktør i en tsjekkisk treningsjager, så det var ikke helt «Top Gun». Men den var bra, det var flott å fly den over Key West. Jeg fikk fly det meste av tiden, men instruktøren fløy også litt «dog fight». Da ble det en del manøvrering, og det var jo artig det, slår han fast. 

Interessen for fly og romfart ble vekket med amerikanernes månelandingen i 1969. 

– Da fulgte jeg nøye med på alle innslagene som romfartsekspert Erik Tandberg hadde om Appollo-programmet, forteller Johnsen.  

Sammen med sønnen Erling reiste han på en 13 dagers rundtur i USA med nettopp Tandberg i 2014 - og på ny i 2018. Tandberg holdt foredrag for reisefølget på begge turene. 

– Begge ganger besøkte vi NASAs lokaliteter utenfor Washington for å følge med produksjonen av James Web-teleskopet som omsider ble skutt opp lille julaften 2021. Nå er den i sin rette bane, forteller Yngve.  

Han er ikke bare teknisk interessert, han er interessert i det meste som har motor også. Hvis du tar en tur innom kontoret til BME Johnsen i Tromsdalen, er det første som møter deg i resepsjonen tre veteranmotorsykler – alle i kjørbar stand.  

– Den eldste jeg har er en Matchless 350ccm fra 1939, sier Yngve, og peker ut en sort sykkel med messing-detaljer.  

Bak den står en Ariel Twin 500ccm fra 1955, og ved motsatt vegg finner vi en BSA A10 650ccm fra 1958.  

Ytterligere to prakteksemplarer står inne på kontoret til Yngve: En gul Norton Commando 850ccm fra 1975 og en blå BMW R75/5 750ccm fra 1972.  

– Syklene har jeg ikke brukt særlig mer tid på enn at jeg har satt dem i stand. Men jeg holder på å lage en utvidet kjeller hjemme, hvor tanken er at det skal bli et slags mini-museum. Alle syklene skal hjem etter hvert. Jeg har også en AJS 500ccm sammen med en kamerat som vi holder på å jobbe med nå, den er fra 1954, forteller Yngve.  

Nylig gikk også en guttedrøm i oppfyllelse.  

– Tidlig i sommer kom jeg hjem til Tromsø med en gammel Jaguar. Det er en Jaguar E-type fra 1967. Jeg kjøpte den for et år siden, men har oppbevart den i Oslo så langt.   

For Yngve er det den fineste klassiske bilen som noen gang er laget, noe også Enso Ferrari uttalte den gang den ble lansert i 1961. 

– Å eie en sånn har vært en guttedrøm helt siden 1960-tallet da jeg så den i et bilblad.  

Da han hentet Jaguaren fikk hans andre veteranbil, en Mercedes 380 SL 1984-modell, omplassering til Oslo.  

– Den kan man ta av taket på, og er fin å kjøre på Østlandet hvor de har litt bedre vær og veier enn her. Den har jeg stående hos en bilinteressert fetter, som også kan disponere den, forteller Yngve.   

I vår hadde Yngve gleden av å kjøre sin egen Jaguar til Tromsø. Bilen har han drømt om siden han var liten gutt. Foto: Privat

Hvordan en mann med så mange jern i ilden får dagene til å strekke til, kan en saktens undres over.  

– Det er jo prioritering. Og så kan man jo styre litt disse «friminuttene» som jeg kaller det, når man har egen bedrift, påpeker han.  

«Friminuttene» er han opptatt av at skal brukes til å oppleve. Datteren Mari forteller at faren alltid har vært opptatt av at familien skal få med seg mest mulig på ferie. Se spesielle bygninger, oppleve nye kulturer, og det stedet de besøker ellers måtte by på av opplevelser. Det bekrefter Yngve. 

– Jeg er ikke typen som kan ligge på en strand og sole meg, det får jeg ikke til.   

For ni år siden reiste far og datter sammen til Kilimanjaro; fjellet i Tanzania som rager 5985 meter over havet, og er Afrikas høyeste punkt.  

– Vi trengte ikke så mye forberedelser egentlig, men det er viktig at man går sammen med guider som kan dette med akklimatisering i høyden. Vi kom oss opp til toppen begge to, men det var en del andre som måtte gi seg underveis, minnes Yngve.  

 Turen varte i seks dager.  

– Toppstøtet gjorde vi natten til den sjette dagen. Når man har vært på toppen så går man ganske langt ned igjen. På slike turer må man gå litt opp og ned for å klare å akklimatisere seg, forklarer han.  

Yngve bikker litt mot høyre politisk, som de fleste næringsdrivende, mener han. Han har aldri selv vært politisk aktiv, men etter reisen til Sør-Amerika på slutten av 1970-tallet, var han med og startet Latin-Amerika gruppen i Tromsø sammen med tre andre.  

– Der var jeg med i noen år. Den er ikke aktiv lenger nå, men den gang var den veldig aktiv og det handlet om El Salvador, Guatemala og måten urbefolkningen i Mellom-Amerika ble herjet med, av amerikanerne som støttet diktatorene. Det var forferdelig sånn som de holdt på, sier Yngve. 

Av alle landene du har besøkt, hvilket er det du lengter tilbake til? 

– Det tror jeg må være det sørlige Chile og det sørlige Argentina. Dit ønsker jeg meg tilbake, der er det en helt unik natur. Ellers så har jeg og Kirsti vært i Japan i kirsebærblomstringstiden - det var også helt spesielt. Også er det vanskelig å komme utenom seiling i Karibia, det lengter vi ofte tilbake til, avslutter eventyreren Yngve Johnsen.