Møt Eskil Nilsen i portrettet: En modig arbeidsmaur
Eskil Nilssen hadde ingen planer om å bli tømrer. På død og liv ville han ut i arbeidslivet som bilmekaniker. Det var nemlig yrket til 13 år eldre Arve Konrad, hans store idol og bror.
(Portrettet ble først publisert i medlemsmagasinet Anbudet våren 2023).
Bilmekanikeren levde i Eskil dag og natt. Sammen med kamerat Terje Larsen rigget han til rette for Nybyen Auto på tomta til seksbarnsfamilien. De to tenåringene la all sin sjel i prosjektet. Riktignok hadde de ikke et stort og moderne verkstedbygg med hydrauliske løftere, gassflasker og luftfyllere. To svære planker på 2 toms 8 tjente som rambukk. Hit loset de kjøredoninger til godt voksne bileiere.
Det var langt billigere å skifte dekk, eller foreta enkle reparasjoner hos den bilgale duoen, enn ved veletablerte bilverksteder i byen. Elegant var de også i rollene som likestilte direktører, bilmekanikere og hjelpegutter. For på innkjøpte kjeldresser hadde de med tusj skrevet på ryggen «Nybyen Auto».
Eskil Nilssen
Alder: 51 år
Bosted: Svolvær
Familie: Samboer med Linn Charlsen. Pappa til Malin (30), Emilie (22) og Julie (17) fra tidligere forhold.
- Eneeier av E. Nilssen Bygg 1998, Entre Entreprenør 2018. Solgte bedriften i 2021 til Teft-gruppen på Leknes, og ble samtidig avdelingsleder for konsernet i Svolvær.
- Etter 9-årig skole gikk han grunnkurs mekaniske fag i Svolvær. Søkte om plass på bilmekanikerlinjen på Melbu, men kom ikke inn. I stedet gikk han platesveis i Bodø og Svolvær i to år. Deretter arbeidet han i to år ved Lofoten Sveiseindustri og Skarvik & Co. i hjembyen Svolvær.
- I 1994 startet han et utdanningsløp for tømrerfaget i regi av Opplæringskontoret for Lofoten og Vesterålen med samlinger for teoridelen på Mo, og som av mange blir betraktet som forløperen til NESO-skolen. Arbeidet samtidig som lærling hos Trebygg i Svolvær i fire år med sin onkel, Ole Nilssen som veileder.
- Tok svennebrev i 1998. Etablerte samme år sin egen bedrift og hadde på det meste 33 ansatte.
Elitebrødre
Pappa Arne og onkel Ole var ikke blant kundene. De første årene sverget de til tråsykkelen, der de i grålysningen hastet til stadig nye arbeidsplasser. Brødrene opparbeidet seg ry som Svolværs dyktigste husbyggere. Tilårskomne lofotinger hevder at Arne og Ole var i eliteserien blant tømrerne. Og der var de alene.
– Lillebroren min fikk flying start som tømrer da han i 1998 var modig nok til å starte eget byggefirma. Jeg tror nok han levde på ryet til pappa og onkel. Men i det lå også store forventninger, sier Eskils storebror Arve Konrad Nilssen (64).
Oppveksten hos Arne og Tuppen (Kirsten) i Dickbakken i Nybyen var rik på opplevelser. Ingen dager var like for Eskil, rent bortsett fra at det alltid ble stilt krav til moral og personlig innsats.
Før dagen var over følte Arne og Ole at de hadde slått inn en spiker for lite. Etter middag kunne brødrene duppe av i en stol mens de holdt nøkkelknippet på den ytterste fingeren. Men når Ole Lukkøye nappet i familiefedrene – og nøklene falt i gulvet - var det på tide å dra på jobb igjen til neste økt. Alle i søskenflokken, Ketil, Arve, Inger, Grete, Solveig og Eskil, var gjerne i seng før pappa tok kveld.
Imidlertid var det også tid for samlet familiekos. Hvis turen gikk til hytta i Småskjæran, ei mil nord for Svolvær, ble det fisketur på Austnesfjorden med muligheter for gode fangster. Var en steinbit på kroken, trakk som regel Eskil beina til seg på toften; han hadde hørt at steinbiten biter når den rasende kommer opp i båten. Og beina ville han gjerne beholde.
Uansett hvem man spør, får Eskil Nilssen gode skussmål. Og fremfor alt er han en meget dyktig tømrer og arbeidsleder som inspirerer andre. Her er han på Multebærholmen i Svolvær, hvor Teft for tiden oppfører eneboliger.
Terget søsteren
Hvis hytteturen ble erstattet med tid foran tv-apparatet, benket familien på åtte seg i stua. Da lå gjerne Inger og Eskil under salongbordet. Når Eskil ble lei av søsterens nærvær, kløp han henne for at hun skulle forflytte seg. Inger satte i et hyl. Alltid ga pappa Arne henne skylden, mens en fornøyd lillebror lå uskyldig og festet blikket til tv-ruten og der han ga uttrykk for at han ikke skjønte hvorfor Inger begynte å hyle.
Alle i søskenflokken var i perioder engasjert i skolemusikken. Eskil prøvespilte på både kornett og trombone, før han for evig fikk traktere trommene. Og for evig betyr i denne sammenheng syv år.
– Eskil spilte i takt, men gikk alltid i utakt. Han lærte aldri å marsjere, sier Arve som forlot den hjemlige tryggheten i 1988 til fordel for Store Norske på Svalbard hvor han oppholdt seg til 2016.
I barneårene var det ikke bare nevnte Terje Larsen som var nær venn. Roger Pettersen, Øyvind Karlsen, Stig Rune Elvedal og Roy Ekrem var blant de som gikk inn og ut dørene i det nilssenske hjem i Dickbakken. Roy – èn av de mest fremtredende spillerne Svolvær Idrettslag har fostret – ville gjerne ha Eskil med på laget.
En ung utgave av Eskil Nilssen.
Fotballkarriere
– Jeg lyktes faktisk med å få ham med på trening i mygg 2, hvor vi finner de yngste rekruttene den dag i dag. Men det ble med denne ene treningen. Den etterfølgende helgen var det årsavslutning på Leirskolen hvor Tora Størmer delte ut diplomer til alle - også Eskil. I ettertid har han alltid replisert at han la opp for tidlig. Det har han nok rett i, sier Roy.
Sistnevnte setter Eskil Nilssen høyt.
– I likhet med Arne og Ole har han gode menneskelige egenskaper. Han er snill og en tvers igjennom flott fyr, sier Roy som er utdannet sosionom.
Eskil havnet altså til slutt i fotsporene til sine sagnomsuste nære slektninger. Han lytter interessert da undertegnede forteller at uttrykk som «brødrene har bygd halvparten av bolighusene i Svolvær» og «de var flinkere enn alle andre» har dukket opp i vår research.
– Jeg har nok i mitt liv som leder ubevisst satset på de samme idealer som dem. De var flinke og ærekjære, og som alltid jobbet i arbeidstida der andre kanskje gjorde ærender som ikke var en del av oppdraget. Du skal huske at de tilhørte en annen tømrergenerasjon enn min. Innen HMS (helse, miljø, sikkerhet) har det siden deres dager skjedd mye positivt. Fastmonterte kneputer, hørselvern, retningslinjer for løftestillinger og ikke minst bruk av kraner har blitt selvsagte hjelpemidler i vår hverdag. Midt i det hele var jeg heldig som fikk onkel Ole som læremester hos Stig Albertsen på Trebygg, sier han.
«The best ever»
Albertsen synes det er interessant å se tilbake på den utviklingen bransjen hadde mens Eskil var lærling i bedriften og onkel Ole var veileder.
– De to skiftet på sett og vis roller i løpet av de fire årene. Ole var den gamle type tømrer som følte trygghet i sin arbeidsstil og som på alle måter gjorde en glimrende jobb. Men det skjedde mye nytt som Eskil lett tok til seg, men som Ole kunne hevde var unødvendige retningslinjer. Iallfall en del av dem. Fra han begynte i yrket til han sluttet, var det kutyme at kommunen kom inn og kontrollerte. Men på 1990-tallet, tiåret da Eskil var lærling, måtte den enkelte aktør kontrollere og godta eget arbeid. Du måtte altså dokumentere alt. Det var ditt ansvar – ikke bare innen byggfaget, men i alle øvrige håndverksbransjer, sier Stig Albertsen.
– Hvordan var Eskil som lærling?
– Det er nesten umulig å få tak i slike lærlinger i dag. Han hadde en sterk vilje til å ta til seg lærdom, og var drivende dyktig fra dag èn. Jeg så tidlig at han hadde en spire til å starte for seg selv. Bakdelen med en slik erkjennelse er at du her har å gjøre med en person som en dag vil forlate deg.
– Og det var jo nettopp det han gjorde?
Eskil solgte Entre Entreprenør til TEFT-Gruppen i 2021. Nå jobber han som avdelingsleder for Teft Entre i Svolvær, hvor han har ansvaret for 22 ansatte.
– Etter hvert kom det frem at han ville bli entreprenør med egne ansatte. Jeg prøvde vel å fraråde ham, siden du som «liten» aktør er langt mer sårbar enn de som arbeider innen kjeder. Mot slutten av læretiden var han formann, og jeg trodde at Eskil skulle overta som driver på entreprenørsiden. Trebygg var på tur inn i Byggern. Jeg visste denne prosessen ville bli krevende, og kunne konsentrere meg helt og fullt om arbeidet. Men slik ble det dessverre ikke.
– Dessverre?
– Ja, jeg var og er glad i Eskil. Vi aksepterer ikke slurv, har de samme kvalitetskrav og kan ha heftig temperament. Dette førte oss inn i fighter. At vi etter endt verbal slagveksling kunne flire og fortsette som venner, er godt krydder for en god arbeidsplass.
Da Stig Albertsen skjønte at Eskil ville forlate Trebygg og dra ut i det spennende og ukjente, prøvde han ikke lenger å legge føringer.
– En person som har et sterkt ønske som vedkommende ikke får oppfylt, bør du slippe. Men jeg savner ham, sier Stig, som i dag er pensjonist.
Læretid avgjør
Eskil selv synes det er interessant å trekke opp skillelinjer mellom gammel og ny tid. På spørsmål om gårsdagens snekker var bedre enn dagens, svarer han:
– Det er nesten umulig å svare. Jeg er vokst opp med arbeidsmoral i høysetet. Punktlighet og dyp respekt for yrket gjorde seg sterkt gjeldende. Man måtte ikke nødvendigvis slutte arbeidsdagen presis halv fire hvis bare en snau times innsats krevdes før prosjektet kunne avsluttes. Dette forteller om en innstilling som ikke er så selvsagt i dag. Likevel synes jeg jevnt over at dagens drivere viderefører de gode trendene med solid forankring i utdanningsløpet. Lærlingeordningen er bra, der unge kvinner og menn får prøve seg før de avlegger den obligatoriske svenneprøven. Er det noen som i løpet av læretiden ikke har nødvendig interesse av faget, faller de ofte fra. Innen eksempelvis en bedrift som Teft Entre, med 22 ansatte i Svolvær og cirka ett hundre totalt når vi tar med hovedavdelingen i Vestvågøy, har vi hele tiden vordende tømrere i sving, sier Eskil og fortsetter:
– Derimot er jeg redd for at så mange useriøse aktører er i bransjen. Jeg tenker spesielt på de som ignorerer sikkerhet. Mens vi leier inn folk til å klargjøre stillaser og foretar annen tilrigging som er svært kostbart, slipper andre unna selv om de ikke har sikkerhet og ansatte i fokus. I særlig grad gjelder det utenlandske aktører. Dog ser vi også de samme tendenser hos enkelte lokale bedrifter. Arbeidstilsynet og andre kontrollinstanser burde absolutt hatt hyppigere tilsyn. Riktignok kan vi av og til mene at HMS er byråkratisk. Dog er sikkerhet for helse og miljø en nødvendighet, sier han.
Nye kommer til
Da Eskil tok sin svenneprøve i 1998, hadde han 37,5 timer på seg for å levere til ståkarakter. Han lagde en himling som ble lektet, samt at det ble lagt takplater og taklister. Videre måtte han sette inn ett vindu med innvendig og utvendig bekledning, fore og sette på plass en innerdør. I tillegg la han brystpanel på veggene i en yttergang. Tiden som er satt av til svenneprøve har en teoridel i starten med planlegging, og evaluering mot slutten.
Det samme gjelder for èn av de nåværende lærlingene i bedriften, 19 år gamle Helge Didriksen fra Strønstad i Hadsel som i disse dager skal avlegge sin svenneprøve.
Eskil solgte Entre Entreprenør til TEFT-Gruppen i 2021. Nå jobber han som avdelingsleder for Teft Entre i Svolvær, hvor han har ansvaret for 22 ansatte.
– Uansett hvordan det går, mener jeg Teft Entre er en utrolig bra bedrift som på alle måter ivaretar oss som er i startfasen. Etter fagskole på Melbu er jeg nå på vei inn i et yrke som har fremtiden for seg, sier Helge som holder på å pusse opp en leilighet i Kabelvåg.
– Det blir et kjempefint hjem, legger han til.
Lærlinger som Helge og tømrer Lise Lotte Gjendahl fra Gimsøy tilhører den nye generasjonen. Eskil håper ungdommen finner samme glede i tømreryrket som han selv.
Sorg og glede
Eskil betrakter jobben som hobby. Mannen stortrives, og er ekstra glad når Hvermannsen innbyr.
– Det er trivelig å diskutere løsninger med folk. Du drar hjem til dem og lytter til deres ønsker, samtidig som du gir velmenende råd og vink. Dette er noe jeg aldri vil bli lei av, sier han.
Livet har ikke bare bestått av oppturer for den joviale svolværingen. Da faren døde i en alder av femtityv, følte Eskil at minst èn vegg falt ned. Kanskje hele rommet.
– Jeg var opptatt med husbygging i bydelen Stranda i Svolvær, da en slektning kom til meg og fortalte at pappa var død. Han hadde fått hjerneslag. Farløs og i sorg ble det en tung tid. De kommende dagene samlet vi familien mer enn vanlig. Måtte prate sammen. Prøve å forstå og innse at han for alltid var borte. Naturlig nok tok jeg noen dager fri fra jobb. Pappa hadde hengt i hver eneste arbeidsdag, og fikk ingen alderdom. Det hadde han sannelig fortjent, sier Eskil tankefullt.
– Er pappas tidlige bortgang årsaken til at du bestemte deg for å selge til Teft Gruppen før du selv rundet femti?
– Kanskje ikke direkte, men det er nok en del av vurderingen. Selv om jeg ikke på noen måte var eller er lei av hektiske dager, så skjønte jeg sakte men sikkert at dette ikke var bra for meg. Men jeg er redd for at hvis det ikke hadde vært for de der hjemme, ville jeg nok ikke solgt. Da hadde jeg i stedet jobbet like mye som før, sier han.
Eskil hadde tatt sin avgjørelse, og det som videre skjedde var egentlig ingen stor overraskelse:
– En sen nattetime på kontoret sendte jeg en mail til Torbjørn (Pedersen) i Teft-Gruppen. Innholdet var krystallklart, sier han.
De neste dagene var formalitetene på plass. Oppkjøpet var et faktum.
– Det var en riktig avgjørelse av meg.
Og Eskil Nilssen fortsetter:
– Jeg slet med rygglidelser i noen små år. Det var virkelig ille. Noen ganger krøp jeg mer enn jeg gikk, og skjønte faktisk at doble dager med 14-15 timers arbeidstid gjorde situasjonen enda verre. Derfor følte jeg at forandring var på sin plass. Jeg hadde tidvis arbeidet til langt på natt, hadde lagt bak meg korte eller avbrutte ferier og vært gjennom to samboerforhold. Jeg skal også medgi at jeg nesten ikke har minner fra barndommen til min eldste datter Malin fordi jeg så ofte var fraværende. I ettertid er det sårt å tenke på. Du kan ikke skru tiden tilbake. Du får aldri slike opplevelser tilbake.
– Hvorfor skjedde dette?
– Det hang sammen med elendige avgjørelser av meg! Jeg var 21 år da Malin ble født, mens moren var 18. I tillegg til at jeg nesten var mer på jobb enn hjemme, falt dette sammen med en ungdomstid hvor du skulle ha alt med deg. Livet på byen var forlokkende.
Selvlært innen anbud
Teft Entre holder til på Vorsetøya i Svolvær.
Hans nye hverdag er annerledes. Fortsatt er Eskil hardt arbeidende, men føler noen byrder er dratt bort fra skuldrene. Avdelingslederen har en stab rundt seg som han stoler helt og fullt på. Oppdragene er preget av høy intensitet med store utfordringer. Og fremfor alt skal kvaliteten på arbeidet være udiskutabel.
– Er du trygg når du regner anbud på prosjekter?
– Du, jeg skal medgi èn ting; da jeg i sin tid startet, hadde jeg faktisk ikke peiling på anbud. Imidlertid lærte jeg etter hvert – uten å havne i de store fallgruvene. At jeg hadde erfaring som tømrer kom godt med, siden jeg sånn noenlunde visste hvilken arbeidsmengde som måtte legges ned. Målet var og er fortsatt at du ikke bommer på kalkylene. Men det skjer. Jeg fant tesen «learing by doing» som en god ledetråd. Dette, i tillegg til at jeg nå har lang erfaring og gode kalkyleverktøy, gjør at jeg – og for så vidt andre enn meg – makter å bygge opp realistiske kalkyler og anbud. Med andre ord bygger du ikke opp et anbud på tilfeldigheter, men via de nevnte elementene.
– I vår bedrift bruker vi litt over ett årsverk for å regne anbud. Det understreker at du gjøre mye mer enn å sage og spikre, hevder Eskil.
– Er det tilfeller du ville ha vært foruten?
– Ikke direkte, men likevel et relevant spørsmål. Jeg er ikke kry hvis jeg og mine folk ikke klarer å levere et produkt ut fra det vi har lovet. Vi gjør alle feil, og når dette skjer en sjelden gang, er det viktig at vi likevel løser det på best mulig måte. For oss er det selvsagt avgjørende at vi til slutt kan sjekke ut og registrere at kunden er fornøyd. Det føler jeg vi klarer.
– Hvis vi snur på problemstillingen; er det situasjoner som har gjort deg ekstra stolt?
– Jeg føler stolthet hver dag fordi fellesskapet har svart til forventningene. Det er en stabil gjeng som deltar i vår fine utvikling. I tillegg kommer de mange som har streifet innom oss gjennom korte kontrakter på sommertid. Når jeg får høre at disse skryter av vår arbeidsstokk på Vorsetøya i Svolvær, varmer det i hjertet. Det betyr i klartekst at vi gjør noe riktig.
– Kan ei fremtid med kunstig intelligens true den tradisjonelle tømreren?
– I mai deltok jeg på årsmøtet til NESO, hvor temaet var oppe. Det er viktig at vi blir en del av denne utviklingen og forholder oss til nyvinningen. I løpet av få år har data blitt et selvsagt og nødvendig hjelpemiddel ved utarbeidelser av tegninger og alt vi knytter til planlegging. Inntil videre kan vi slå fast at kunstig intelligens kan brukes i vår bransje. Under årsmøtet ble det presentert noen eksempler, men der alle som èn var i en tidlig fase. SINTEF tester ut en del innen temaet sammen med noen aktører. Så mitt svar på spørsmålet blir; inntil videre er det intet som skal overta tømrerens rolle. Men jeg tror at kunstig intelligens kommer, sier Eskil Nilssen.
– Deltar du ikke lenger i det vi kaller vanlig tømrerarbeid?
– Jeg er i dag ikke ute i feltet, selv om jeg mange ganger har lyst til å hive meg med. Trangen til å utøve faget får jeg likevel slukket med prosjekter jeg har på hytta eller i mitt eiendomsforetak, der jeg har en del eiendom som må vedlikeholdes. Jeg gjør noe selv, men leier også inn folk fra andre fagområder. Det som garantert er sikkert, er at jeg har sluttet å praktisere doble arbeidsdager. Men jeg er klar over at det betinger at jeg ikke påtar meg for store prosjekter, sier han.
Eskil stortrives når han kan legge ferien i Spania.
– Linn og jeg har kjøpt hus i Spania som vi har fått renovert. Etter planen skulle det bli en lett renovering, men enden på visa var at vi måtte ta alt. To nye bad, kjøkken og alt du har i et hus. Her leide vi inn et lokalt firma som samvittighetsfullt gjorde jobben. Det er fine folk, sier han.
Eskil stortrives på hytta ved småskjæran i Austnesfjorden, som bare er en 15 minutters kjøretur fra Svolvær. Med hytta som utgangspunkt blir det mange fisketurer på sjøen.
Eskil Nilssen og samboeren Linn Charlsen.
Eskils yngste datter Julie har vært en ivrig alpinist, noe som blant annet har ført familien på skitur til Levi i Finland.