Møt Rolf Erik Suhr i portrettet: Den kjente stemmen

I en harmonisk stue i huset på østkanten av Alta blir vi tatt imot av Rolf Erik Suhr og kona Vigdis. Fra stuevinduet har man god utsikt over den langstrakte byen. Rett nedenfor huset renner Altaelva som i generasjoner har gitt lokalbefolkningen og tilreisende sine største fiskeopplevelser.    

I 1975 startet Rolf Erik og kona byggingen av huset på familiens eiendom. Året etter flyttet de inn i Møllebakken 23 som har vært deres hjem i 46 år. Ingenting tyder på at de vil bort derfra. Å selge eneboligen for å flytte i leilighet er ikke tema. 

– Min bror, Egil på 86, er vår nabo, og han er fast bestemt på at å flytte i leilighet er uaktuelt. Jeg er enig med han, sier Rolf Erik og legger til:  

– Min far hadde en eiendom på 30 mål, og husene rundt oss er på det som tidligere var hans eiendom. Det var her jeg var med på slåttearbeid på 50-tallet, så vi føler oss hjemme og blir her så lenge vi klarer. 

De tre barna Vibeke, Camilla og Renate har for mange år siden forlatt redet. Eldstedatteren bor på Sortland, mens de to yngste bor i Alta. Jentene har gitt mor og far sju barnebarn.  Statistisk sett behøver det ikke å gå mange år før Herr og Fru Suhr får den gledelige nyheten om at første oldebarn er på tur.  

– De eldste er passert 20 år, men jeg tror nok vi enda må vente litt på oldebarn. Jeg har i alle fall ikke ment å legge noe press på dem, de må selv finne ut når tidspunktet er riktig, så vi kan gjerne vente, sier han med et smil. 

Kona er kjøkkensjef 

For ingeniøren Rolf Erik har jobben tatt mye tid. Likevel mener kona Vigdis at familien har fått sitt.  

– Han har brukt mye tid på jobb, men vi har ingenting å klage på. Vi er nok ikke så ulik mange andre familier i vår generasjon der kona tok mye av ansvaret hjemmet, og med barna, sier hun og får svar fra ektemannen. 

– I dag er det nok litt annerledes. Mannfolkene tar nok en større del av jobben med ungene. Jeg ser mine svigersønner er mye mer delaktig enn det jeg var.  

Fra huset har Rolf Erik og kona Vigdis fenomenal utsikt over Alta, ikke minst ned mot Altaelva og hoppbakken der Bjørn Wirkola la grunnlaget for hoppsuksessen.

– Men hvem lager middagene?  

– Vigdis. På kjøkkenet er jeg nokså dårlig. Jeg kan nærmest ingenting, bortsett fra å koke tevann. Når det bobler så koker vannet, det har jeg lært meg, sier han før han innrømmer at han likevel kan bidra med litt mer. 

– Jeg kan til en viss grad passe maten, men ikke lage den. 

– Hva med grilling?  

– Der er jeg også dårlig. Mannfolkene pleier jo å grille, men Vigdis er også grillmesteren i huset. I tillegg holder hun klærne mine i stand, så jeg har uten tvil vært heldig.  

– Har du noen gang hatt dårlig samvittighet over egne prioriteringer? 

– Ja, det har jeg hatt. Kanskje spesielt i perioden fra 1972 til 1986, mens ungene var små. Hvis jeg ser tilbake på det i dag var det faktisk mens ungene gikk på barneskolen at jeg jobbet mest.  Det var enormt mye anbudsjobbing, og vi fikk ofte papirene fra arkitektene i siste liten. For å rekke fristene måtte vi jobbe både på kvelden, nattestid og i helgene. Så det er ingen tvil om at jeg har en kone som har vært enestående. Og vi har hatt det veldig godt i lag i over 50 år, sier han og får et smil og bekreftende nikk fra kona.  

Første året da jeg overtok som daglig leder for Harald Nilsen hadde jeg kun en uke sommerferie. Året etter hadde jeg to, så det ble knappe sommerferier, men da var heldigvis ungene blitt mer voksne.  

Startet i Oslo 

– Jeg tenkte først at det var leger som satt innenfor glassdørene, men det var altså ingeniører. Det viste seg at det på den tiden var vanlig at ingeniører brukte hvite frakker. Bakgrunnen var at man lå over tegnebrettet og blyanttegningene svertet av på armene. Så frakkene ble samlet inn og vasket hver fredag. 

– Husker du ditt første oppdrag?  

– Ja, det gjør jeg. Jeg skulle hjelpe han som prosjekterte Ullersmo fengsel. Og Frederiksen ga meg oppdraget med å tegne armering i muren som skulle omkranse fengselet.  

– Kan du med andre ord garantere at den muren tåler ganske mye?  

– Ja, den er dobbelt armert med kraftige jern, så at den er vanskelig å rive kan jeg garantere. Den skulle ha en bøy på toppen så ingen kunne klatre over, og jeg mener å huske den var seks-sju meter høy.  

Etter tre år ved Oslo-kontoret flyttet han hjem og ble avdelingsleder på firmaets Alta-kontor.  

– Frederiksen selv trakk seg ut da han begynte å bli gammel, og ga eierskap til to av de ansatte i bedriften i Oslo. Da syntes vi at også vi i Alta burde bli eiere av vår del av bedriften. En av de som overtok i Oslo begynte i selskapet samtidig som meg og vi var gode kompiser. Han ba meg snakke med gamlingen om muligheten for et AS, og Frederiksen sa seg enig. Vi startet da et aksjeselskap hvor de, Roald Johansen (en annen kjent entreprenør fra Alta) og jeg selv eide en tredjedel hver.   

Lista over prosjekter Fredriksen AS var engasjert i viser at blant annet DnC, Luftfartsverket, Teledirektoratet, Alta samvirkelag, Finnmark fylkeskommune og kommunene Alta, Kvalsund, Hammerfest, Berlevåg, Nordkapp og Kautokeino sto på kundelista mens Suhr styrte Alta-kontoret.  

Han ble i jobben fram til onkelen Harald Nilsen hentet han til sitt firma i 1986.   

Aktivt eierskap 

Nettopp tankene om aktivt eierskap var en av de tingene Rolf Erik hadde med seg fra Frederiksen da han tok over den daglige driften av selskapet Murermester Harald Nilsen. Onkelen sa seg etter hvert enig i at det var riktig vei å gå, og i 1990 ble Murermester Harald Nilsen omgjort til Entreprenørforretning Harald Nilsen AS.   

– Jeg mener det er viktig. Man får en ekstra driv til å gjøre en god jobb og passer ekstra godt på økonomien. Særlig under anbudsregningen vil man forsikre seg ekstra om at det er fortjeneste i anbudet. Vi har nesten ikke bommet og har hatt veldig få prosjekter uten fortjeneste. 

Han har selv solgt seg gradvis ut av selskapet de siste årene og sitter i dag igjen med kun en liten eierpost på knappe fem prosent. Resten er det hele 11 av dagens ansatte som eier.  

– Jeg hadde 30% og har solgt meg ned. Planen var at jeg skulle være helt ute i år, men jeg har fortsatt 4,9 prosent. Det handler naturligvis om verdier, og problemet har vært at ingen av de ansatte har vært klare for å overta. Det er ikke enkelt for yngre folk å stille kapital, men jeg håper det ordner seg snart og at noen kan kjøpe meg ut. 

Før bedriften virkelig begynte å gi avkastning på midten av 90-tallet hadde det vært ti tunge år for Harald Nilsen. At flere ansatte kom inn på eiersiden mener han var en av hovedårsakene til at trenden ble snudd.  

– De fleste eierne har ledende stillinger og jeg er helt sikker på at det har vært hovedårsaken til at dårlige år ble snudd til suksess, sier Suhr som fortsatt har 30 prosent eierskap i eiendomsselskapet som eier deler av bygget der entreprenøren har sitt tilholdssted, og deler av Kunnskapsparken i Alta sentrum.  

I 2012 gikk han av som daglig leder og overlot styringen til Halvdan Heggheim. Selv fortsatte han i en deltidsstilling fram til han fylte 70 år i 2017. 

– I 2012 var jeg 65 år og det begynte å bli tungt, så det var for så vidt veldig greit å overlate styringen til andre. Jeg hadde samarbeidet med Halvdan siden 1993, og var trygg på at han var rette mann til å overta. I ettertid kan vi også se at han har gjort en meget god jobb. Vi hadde 150 millioner i omsetning da han tok over i 2012, mens fjoråret endte på 411 millioner.  

Med nesten 100 ansatte betyr det også inntekter til Alta kommune.  

– Når så stor del av arbeidsstokken skatter til Alta så kan vi reise rundt, men likevel sikre inntekter til kommunen. Det er også noe jeg er glad for at vi har gjort og fortsetter å gjøre, sier han.  

– Hvis du sammenligner deg med nevnte Frederiksen, hvordan var du som sjef? 

– Jeg var nok en litt annen type. Jeg husker at han ble irritert hvis han kom og spurte etter en tegning, og man ikke umiddelbart fant den fram. Da lurte han på om man ikke hadde system i sakene. Jeg har også likt system og orden, både på kontoret og i hodet. Har man system så gjør det jobben enklere.  

Men det sosiale har også vært veldig viktig for Suhr.  

– Julebord var en av de første sosiale tiltakene jeg innførte. Så sto jeg i bresjen for å starte bedriftsidrettslag. Det handler om å ta vare på, og ha et godt forhold til de ansatte. 

I et intervju i lokalavisen Altaposten sa nevnte Heggheim at han aldri har sett sin tidligere sjef i dårlig humør.  

– Han er alltid positiv og tenker alltid på firmaets framtid. Bedriftens interesse har veid tyngre enn hans private interesser, sa Heggheim til lokalavisa.  

NESO – en stor fordel 

– Vi var i møter med både Yrkesskolen i Alta og opplæringsnemda i fylket om viktigheten med å få en utdanning på plass. I 1989 var det ni mann som tok fagbrev i betongfaget. Praksis hadde de nok av, men manglet det teoretiske. Det ble ordnet med et seks ukers kurs hvor jeg selv var med som lærer, sier Suhr som er glad for at NESO tar opplæring på alvor. 

– NESO har vært og er en viktig brikke for bransjen. De er veldig flinke på kursing og sertifisering, og følger med i tiden. Ikke minst innkjøpsavtalene har vært utrolig viktig, sier Suhr, som selv har mange år bak seg i innkjøpsutvalget.  

– Hva tenker du er bransjens største utfordring nå?  

– Tilgangen på fagfolk. Vi må få opp interessen for byggfag blant ungdommen slik at flere tar fagbrev. Og når det i tillegg har vært snakk om å forby innleie av arbeidsfolk så blir det vanskelig. Harald Nilsen har 94-95 ansatte, men har likevel vært avhengig av innleie for å ta toppene. På det meste har vi hatt 15 innleide arbeidere og hadde neppe klart å fullføre enkelte oppdrag på samme måte uten hjelp, sier han, før han nevner noe annet som kan bli en utfordring.  

– Bransjen har mye jobb for det offentlige, men både kommuner, fylkeskommuner og statlige foretak er avhengig av at bevilgningene kommer. Bevilges det for lite penger fra myndighetene vil det bli en utfordring for bransjen, sier Suhr som minnes da han på tidlig 1990-tall meldte Harald Nilsen AS inn i NESO.  

– Harald Nilsen selv var i utgangspunktet skeptisk og holdt litt igjen. Men jeg husker da tidligere daglig leder i NESO, Ruben Jensen, kom innom kontoret og ønsket oss med i 1991. Jeg måtte ha gamlingens velsignelse og ba han komme inn på kontoret. Han så på Ruben og sa: «Jaha, hvilken selger er du?» 

Men Suhr fikk onkelen med på innmelding. 

– Joda, og det er jeg glad for. Jeg taler alltid NESO som en stor fordel. Jeg mener at selv sammenlignet med landsomfattende organisasjoner ligger NESO i forkant, sier Suhr.  

Han har flere år bak seg i NESO-styret, tre av dem som leder. I 2009 ble han også hedret med NESO-prisen, en pris han er alene om å ha i Finnmark.  

Utdannet i Sverige  

Etter realskole i hjembygda Alta gikk turen til ingeniørstudier i Gøteborg i 1966. 

– At jeg havnet i Sverige var egentlig litt tilfeldig. Det var vanskelig å få plass på de to ingeniørskolene som var i Norge og jeg hadde nevnt for noen kompiser at vi måtte vurdere Gøteborg. Jeg snakket med to jeg visste gikk på skole der, men det var ikke det som ble avgjørende. Plutselig en dag sto det en kar i porten som jeg mente jeg hadde sett tidligere, men ikke kjente godt. Han sa han hadde hørt rykter om at jeg vurderte ingeniørstudier i Gøteborg og spurte om vi skulle reise. Det endte med at jeg og Trygve Rubach, som han het, dro dit sammen, sier Suhr.  

Da utdannelsen var i boks i 1968 ventet militærtjeneste på Jørstadmoen. Han fikk opplæring som telefonist/telegrafist og sjåfør på lettere militærkjøretøy. Etter et halvt år i militærleiren nord for Lillehammer ble resten av tjenesten gjennomført ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), med mektige Sovjetunionen bare noen kilometer unna. Der var han også sjåfør for sambandssjefen. 

– Vi hadde øvelser på grensen mot det som i dag er Russland og sammen med sambandssjefen kjørte jeg ofte turer langs grensen for å sjekke sambandet på ulike stasjoner, minnes Suhr. 

Da over 100 soldater stilte til start i militærlangrennet på GSV var det ingen som klarte å holde følge med den nyutdannede ingeniøren fra Alta. Etter 30 kilometer på treski, med ryggsekk og våpen på ryggen, kom Suhr i mål ni minutter foran nestemann etter å ha fyrt av ti skudd på 100-metersbanen før han kunne passere målstreken. I militær-NM i Husebyleiren i Oslo endte Suhr på en sterk niendeplass, i konkurranse med hardt satsende løpere fra Gardens skitropp.  

Reglene for NM i patruljeløp sa at laget måtte bestå av en offiser og en lagleder/korporal. Da korporalen manglet fant de en løsning.  

– Det vakte stor oppsikt på oppstillingsplassen på GSV, spesielt blant infanteristene, da en «slapp» sambandsmann ble forfremmet til korporal, sier Suhr med et smil.  

Ingeniøren fra Alta var også en del av stafettlaget til GSV som ble nummer to i Holmenkollstafetten, kun slått av idrettsfantomene i Garden.   

I giv akt for kronprinsparet 

Militærtjenesten gjorde at han kom tett på kronprinsparet som giftet seg i august 1968. Rolf Erik var en av de mange soldatene som sto oppstilt langs Karl Johan da Kronprins Harald fikk sin Sonja.  

– Vi var en tropp på 40-50 sambandssoldater som i tre uker før bryllupet trente på marsjering. Selvfølgelig en opplevelse å ta del i bryllupet, men jeg ser ikke bort fra at tre uker fri fra vanlig tjeneste, og en gratistur til Oslo, var det som lokket de fleste av oss som meldte oss frivillig, sier Suhr med et smil.  

Soldatene ble samlet ved Akershus festning og marsjerte til Karl Johan der de sto side om side fra Domkirka til Slottet. Men dette skulle ikke være siste gang Rolf Erik kom tett på datidens kronprinspar. Da de besøkte Finnmark vinteren etter fikk Suhr og en medsoldat ansvar for bagasjen.  

– Kronprinsparet var på rundreise i Finnmark og jeg var en av to soldater som fikk oppdraget med å frakte bagasjen, først fra flyplassen i Kirkenes til hotellet.  

Når et kronprinspar er på reise er det ikke lite bagasje som er med.  

– Hattekoffertene til daværende kronprinsesse Sonja, og alt annet de hadde med seg av bagasje, dekket hele gulvflaten på ett av rommene. Og vi fikk et lite glimt av paret da de ankom naborommet, sier Suhr.  

Imponerte kronprinsen 

Noen dager senere skulle kronprinsparet videre til Karasjok. Dit måtte også bagasjen, og Suhr fikk også det oppdraget. Siden E6 gjennom Tanadalen på den tiden ikke var ferdigstilt måtte de kjøre gjennom Finland. 

– Vi fikk beskjed om at vi var de første norske militære kjøretøyene som kjørte i Finland siden andre verdenskrig. Jeg som var leder for transporten fikk beskjed om å registrere alt vi opplevde på finsk side. Og da vi var tilbake i leiren ble jeg innkalt til E-offiseren for å avgi rapport. Vi hadde ikke så mye mer å melde enn at vi hadde sett sivile politibiler som fulgte med at vi kjørte den avtalte ruta.  

Underveis på turen fra Kirkenes til Karasjok møtte de det han kaller et «ruskevær». Det hindret ikke Suhr og kollegaen, noe som imponerte kronprinsen.   

– Vi kjørte først, men følget til kronprinsparet fikk problemer og måtte vente på brøytebil. Vi ventet på dem i Varangerbotn, og fikk da høre at kronprinsen hadde kommentert at vi måtte være gode sjåfører som hadde klart å kjøre gjennom «snøstormen», sier han med et smil. 

– Da vi kom fram til Karasjok vanket det mer ros for jobben og vi fikk noen ord med kronprins Harald. Vi fikk også hver vår konvolutt som takk for jobben. Inni den lå det 50 kroner.  

På den tiden fikk soldatene sju kroner dagen, så 50-lappen var et fint tillegg for Suhr og kameraten. Pengene er brukt opp, men Suhr har fortsatt et minne fra turen.  

– Hvert kolli var merket med fire-fem navnelapper, og noen av dem falt av under transporten. Vi tok dem med oss og jeg har derfor fortsatt et par navnelapper som minner meg om oppdraget.   

Under Rolf Erik Suhr ledelse har Harald Nilsen AS utviklet seg til å bli Finnmarks største entreprenør. Her er Suhr foreviget under et av de første byggetrinnene av Kunnskapsparken i Alta sentrum i 2006. (Foto: Jarle Mjøen, Altaposten)

Den kjente stemmen 

Da nåværende NRK-reporter Eivind Molde sto i bresjen for å starte nærradiostasjon i Alta i 1985 var Rolf Erik Suhr involvert. Datidens radiolyttere ble dermed kjent med stemmen hans da fredagskveldene ble benyttet til direktesendt radio.  

– Vi fikk først et treukers kveldskurs ledet av Eivind Molde før første sending. Så fikk jeg ansvaret for blant annet sportssendinger og var den første som refererte lokale fotballkamper direkte over radioen. Jeg var også programleder for noen faste programposter. Det var en morsom, interessant og ikke minst lærerik tid under den profesjonelle læremesteren Molde, sier Suhr i dag.  

Til det direktesendte programmet «Markedsplassen» kunne lytterne ringe inn og fortelle hva de ville bytte bort, og hva de ønsket å få i bytte. I løpet av sendingen ble det så klart om byttinga lot seg ordne. Spesielt til programmet «Alta – Før og nå» var det mye forberedelser før Suhr kunne gå på lufta.  

– Programmet var en quiz hvor lagene kom fra forskjellige bydeler av Alta. Hver torsdag måtte jeg besøke en lokal historiker i Alta for å få hjelp med historiske spørsmål og svar, mens jeg selv i stor grad sto for spørsmålene om nåtiden. Jeg husker godt finalen hvor bydelen Aronnes gikk til topps. 

Etternavnet Suhr har i flere generasjoner vært kjent som et typisk idrettsnavn i Alta. Også for Rolf Erik, som var den nest yngste i en søskenflokk på sju, har idretten hatt en stor plass i hjertet. Faren Georg var en av de som stiftet Alta Idrettsforening i 1927 og nettopp den klubben har dratt nytte av Rolf Eriks engasjement. Han satt i fotballstyret fra 1977 til 1989, og var som ingeniør en viktig bidragsyter da klubbens friidrettsanlegg ble prosjektert og bygget på begynnelsen av 80-tallet. 

– Jeg husker jeg var på befaring på Nadderud og Lambertseter hvor den tyske baneleverandøren viste oss banedekket de hadde lagt året før. 

Radiostemmen er også kjent for publikum på forskjellige idrettsarrangement. Han var fast speaker på Alta IFs fotballkamper på 80-tallet, og var også speaker da junior-NM på ski ble arrangert i Alta i 1990.  

Som nestleder for langrennsdelen kunne Suhr ta del i skrytet som kom i etterkant av det vellykkede mesterskapet i Alta. Også under senior-NM i 1998, Norgescup/U23-NM i 2013 og i senior-NM i 2018 var Rolf Erik en del av arrangørstaben.  

Sistnevnte mesterskap var for øvrig det siste norgesmesterskapet Marit Bjørgen deltok i, det endte med gull på 5 km klassisk og sølv på tremila. At norske TV-seere fikk dette med seg var også Rolf Erik delaktig i. Han hadde nemlig ansvaret for all tilrettelegging for NRK som sendte direkte fra mesterskapet. 

– Vi startet planleggingen flere uker i forkant. Både strøm- og tv-kabler skulle graves ned, på stadion og på ønskede plasser ute i løypa. Stilasjer måtte settes opp flere steder så kamerafolket fikk beste kameravinkel, og vi måtte få på plass en brakke til NRK-teamet på oversiden av selve skistadion. 

Den kjente stemmen til Alta-ingeniøren er ofte hørt også i sosiale sammenkomster. Han tar han gjerne ordet, og mange av historiene som er fortalt opp gjennom årene har ofte endt med latterbrøl fra forsamlingen.  

– Joda, jeg liker å lage god stemning. Det går ofte i «Pekka/Toivonen-vitser», og gjerne litt stepping. Mange av de som har vært på NESO-arrangement har kanskje opplevd noe sånt, sier han med et smil.  

Stor bidragsyter 

Høsten er jakttid, og for Suhr er det elgjakta som har vært viktigst. Han var styreleder i Alta elgjegerforening i to av sine fire-fem år i styret, og ledet dugnadsgjenget da banen for «løpende elg» ble bygget først på 2000-tallet.  

– Jeg hadde ansvaret for dokumenter og innkjøp av utstyret vi behøvde. I min periode i elgjegerforeningen gikk det også en del tid til møter med blant andre kommunens viltforvalter, Statskog og andre elgjegerforeninger i Finnmark.  

Jaktlaget hans fikk ikke elgvald i år, men håpet er å være tilbake i skogen neste år. Multebæra har han derimot sikret seg i år som i alle år tidligere. Han har sine faste hemmelige multemyrer han besøker hvert år.   

– I år var multebæra moden veldig tidlig, så vi måtte kutte litt på ferien for å dra hjem til multemyra, sier han. 

Også Universitetet i Alta har dratt nytte av Suhrs engasjement. Da man ønsket å få på plass en 2,5 meter bred rullskimølle bidro Suhr og Harald Nilsen AS under planleggingen, finansieringen og på dugnader.   

– Før mølla kunne plasseres måtte vi spa opp en stor byggegrop under gulvet. Det ble noen trillebårlass som ble trillet ut av bygget, sier Suhr som den gang var en del av dugnadsgjenget i Tverrelvdalen IL.   

Ekte superbirkebeiner 

– Vi startet en liten treningsgruppe i 1997 med mål om å gå Birkebeinerrennet i -98, et mål omtrent 15 løpere fra Alta og omegn fullførte. Vi reiste ned sammen, hadde egen buss fra Gardermoen og hadde felles overnattinger på Rena før rennet, og i Oslo etter rennet. Opplegget ble etter hvert kjent i andre deler av landsdelen og gruppen ble utvidet med løpere fra blant annet Karasjok, Øksfjord, Kvalsund, Hammerfest, Nordreisa og Tromsø. På det meste var vi 30 løpere som reiste sammen, sier han.  

– Hvor mye trente du disse årene?  

– Det varierte veldig, men jeg var borti uker med 15 treningstimer.  

Suhr dro det enda lengre enn å kun delta på Birkebeinerrennet. I 2009 fullførte han både rennet, rittet og løpet fra Rena til Lillehammer og er dermed en fullverdig superbirkebeiner med tre merker samme år.  

– Jeg prøvde noen år tidligere, men en punktering i sykkelrittet gjorde det ene året at jeg ikke klarte merket. Året etter deltok jeg i et lokalt sykkelritt hvor det gikk galt da jeg traff en stein som var under vann, og ble kastet av sykkelen. Jeg lå bevisstløs da neste syklist kom til skadestedet. Jeg våknet ikke før de løftet meg inn i helikopteret som tok meg til sykehus. Skaden jeg pådro meg gjorde at jeg ikke kunne delta i Birkebeinerrittet det året. Men til tross for to ukers sykemelding var jeg på jobb to dager etter. Vi hadde et anbud som skulle leveres og jobben måtte gjøres, sier han med et smil.  

Siste Birkebeinerrenn gikk han i 2012.  

Ferierer i Sverige 

Hytta som de kjøpte i 2007 er fast tilholdssted også når resten av familien skal feriere. Alle tre døtrene tar gjerne familien med til sommerstedet i Luleå.   

– Det er ikke alltid det passer for alle tre samtidig, men i en periode i sommer var vi 16 stykker der. Da går det gjerne i bading, båtkjøring og grillkos, sier han før han legger til med et smil: 

– «Pekka/Toivonen-vitsene» er ikke like godt kjent i Nord-Sverige, men de slår godt an der også.  

På vinteren er det hytta i Bollo, bare noen kilometer i luftlinje fra boligen i Alta, som besøkes.  

– Den blir ikke like mye brukt som hytta i Sverige, men i mars-april er det hytta i Bollo som gjelder.   

For Suhr og kona har det også vært viktig å besøke hennes hjemsted Langstrand som ligger på Sørøya, Norges fjerde største øy med sine vel 800 km2.  

– En årlig tur til hennes hjemsted er obligatorisk, sier han.  

– Hva med sydligere breddegrader? 

– Vi var i Tyrkia da vi hadde sølvbryllup i 1996, og de siste årene har det blitt noen turer. Sist vinter var vi tre uker i februar, men på sommeren har vi det fint i Sverige. Vi stortrives der og klimaet i Bottenviken er veldig bra.  

– Ta utdanning! 

Til slutt spør vi Rolf Erik Suhr om det beste rådet han har fått. Svaret kommer kjapt uten betenkningstid.  

– Da jeg var 15 år var jeg med min far på jobb. Han var skiferdriver oppe i fjellet og mye av jobben foregikk utendørs. Det var vinter, 20 minusgrader og vind, og noe av verktøyet vi var avhengig av var av stål. Han så på meg at jeg var kald og sa: «Nei, Rolf Erik. Det er nok best at du drar ned og begynner på skole.» Han så viktigheten av utdanning og samme beskjed ga han til alle mine søsken. Det var et godt råd. 

– Og hvis du skal gi et råd til dagens ungdom, hva blir det?  

– Ta utdanning! I det samfunnet vi lever i er det viktig med en grunnutdanning. Også for de som har interesser for håndverk og yrkesrettede utdanning. Har man noe i bunnen kan man bygge på etter hvert som man blir mer voksen og mer trygg på hvilken retning man vil. Er man helt bestemt på at man skal bli skiferarbeider eller maskinkjører så er det også positivt, vi trenger folk der også, men jeg vil uansett anbefale ungdommen å ta en grunnutdanning. Vi trenger leger, sykepleiere, advokater og mer til, men vi må ikke glemme håndverkere.  

– Er det noe mer du vil si avslutningsvis? 

– Ja, det er absolutt noe jeg gjerne vil si.  

– Ja, kom med det!  

– Takk for det! Avslutningsvis vil jeg takke NESO for samarbeidet, både på vegne av Harald Nisen AS og meg selv. Jeg har hatt gleden av å samarbeide med både tidligere leder Ruben Jensen og ikke minst nåværende direktør Karina Krane som kom som et friskt puss inn i den nordnorske entreprenørbransjen. Jeg har helt sikkert hele den nordnorske byggebransjen i ryggen når jeg sier at NESO gjør en utrolig viktig jobb. Jeg minnes samarbeidet med bare godord, sier pensjonisten fra Alta før han avslutter:  

– God jul til alle!