Møt Ruben Jensen i portrettet: Husbyggeren

Vi er hjemme hos Ruben Jensen, i den splitter nye eneboligen han og kona Marte Valeur nettopp har fått bygget på Solheim i Svolvær. Nå ler han høyt og hjertelig, mens han skjenker i kaffekopper og byr på lefser i den smakfullt innredede spisestua med godt over tre meter takhøyde.  Fra vinduene bak han har de panoramautsikt mot landemerket Tjeldbergtinden. På gode dager har de fri sikt utover Vestfjorden mot Bodø på andre siden av havet.

– Huset har vært et viktig prosjekt som jeg og Marte har gjort sammen. Det har vært mye jobbing og kostbart, men vi er veldig fornøyde med resultatet.

Paret har gått motstrøms. Mange på deres alder flytter i leiligheter langs havnepromenaden i Svolvær når barna har flyttet ut av redet. Ruben og Marte realiserte et leilighetsprosjekt i byen like i nærheten av NESO-bygget, hvor de selv bodde i 10-11 år. Men nå er leilighetene solgt, og i halvannet år har paret kost seg i den splitter nye eneboligen rett i utkanten av Svolvær sentrum.

– Hva var det som gjorde at dere i voksen alder ville bygge enebolig?

– Det var både for å ha nærhet til vår mellomste datter Elise og hennes familie, samtidig som vi syntes det var en kjempefin tomt her. Og så er det greit å ha noe helt for seg selv uten å ha eierskap sammen med andre. Når man bor sammen med andre og skal drifte i lag, så er det både plusser og minuser, konkluderer Ruben.  

– Dette huset er dessuten bygget sånn at det er livsløpsstandard. Vi har jo alt vi trenger på ett plan. Den dagen vi ikke kommer oss ned på trimrommet i sokkeletasjen lenger, så kan vi holde oss her i 1. etasjen. Men vi går jo motstrøms, vi er klar over det. Det er nok mange som synes det er rart, men vi er veldig godt fornøyde med det.

Ruben i forkant av sin nybgyde enebolig i Svolvær.

I 36 år har Ruben ledet og bygget opp NESO fra sin base i Svolvær. I år har han bestemt seg for å tre til side. Ruben skal være med videre i NESO, men i en rolle som spesialrådgiver. Han skal blant annet jobbe med utviklingsprosjekter. Karina Krane tok fra 1. mars over som administrerende direktør, og Ruben var inne i sine siste uker som administrerende direktør da vi gjorde dette intervjuet.

– Jeg har likt jobben, og den har vært utviklende. Man må like jobben når man skal stå i den i så mange år. Men det er klart, jeg har også kjent på ansvaret, det å skulle skape resultater hele tiden. Det får man ikke fri fra, og en kan ikke bare skru av hodet fra kl. 16.00.

Ruben tygger litt på det.

– Det skal bli veldig godt å slippe akkurat den biten. Samtidig er jeg veldig takknemlig for at jeg får fortsette å jobbe med utviklingsprosjekter for bransjen og i NESO. Nå skal jeg konsentrere meg om noen prosjekter, og ikke ha hele ansvaret. Det tror jeg tiden er moden for. 

– NESO er så godt rigget nå med masse dyktige folk på alle plan, så jeg er helt trygg på at det skal gå bra.

Grunnlaget har han lagt selv. Som gode kollegaer sier; «Alt NESO er i dag, det skal Ruben ha æren for». Selv synes han det blir for voldsomt. Han liker ikke å bruke store ord om den betydelige innsatsen han selv har lagt ned.

– Det har ikke vært noe enmannsjobb dette her. Men det er viktig å ha en leder som er kundeorientert og tenker utvikling, og det mener jeg at jeg har vært. Jeg har vært med å utvikle NESO til det som det er i dag.

– Du er ikke den som bruker størst ord om innsatsen du selv har lagt ned?

Ruben ler forsiktig, og tenker seg om. Han er tydelig på at han ikke er opptatt av heder og ære.  

– Det jeg har vært opptatt av, er å få det til i Nord-Norge og i Svolvær. Det er jo det som har vært gleden; At vi herfra kan produsere så mange produkter og tjenester som bransjen over hele landet ønsker å benytte seg av. Vi har også en fantastisk omsetning per årsverk. Vi produserer og leverer alt sjøl, og det er i konkurranse med en rekke andre aktører. Vi har jo ikke monopol på noe som helst, det eneste trygge vi har i bunnen det er serviceavgiften. Det må man ha flinke folk for å klare.

Dermed har han allerede snudd fokuset over på alle de andre flinke folkene han har rekruttert til NESO. Til sammen utgjør de «huset» han har lyktes med å bygge opp, etter at han i mange år jobbet med «grunnmuren» mer eller mindre alene. Det var først på slutten av 1990-tallet, ved ansettelsen av kompetanseleder Jack Johnsen, at Ruben fikk en kollega jobbe utadrettet sammen med.

For to år siden kjøpte dessuten NESO bygården hvor organisasjonen har vært lokalisert de siste årene. Dermed har man også fått et eget bygg å fylle med kompetanse og tjenester. I dag nærmer NESO seg 20 ansatte, som alle står på for sine medlemmer og eiere.  

– Vi har bygget stein på stein. For hver ansettelse vi har gjort i NESO, så har jeg hatt våkenetter og grublet mye. Det er mye som skal tenkes igjennom før man gjør en nyansettelse. Det er et stort ansvar, og det kan bære galt av sted både for den som blir ansatt og den som ansetter. At det blir riktig med rekrutering, det er noe av det viktigste vi gjør. Og det er det kjempeartig å lykkes med. Det handler om både kultur, trivsel og lagbygging. Det nytter ikke at man bare er flinke individuelt, man må dra i lag. Det handler ikke bare om formell kompetanse, man må også ha de personlige egenskapene som kreves for å gjøre jobben, slår han fast. 

– Vi har fått tak i den kompetansen vi har vært ute etter. Vi har dyktige, blide folk med oss, som står på for medlemmene. Vi har det trivelig på jobb, rett og slett. Det er et privilegium.

Om Ruben har vært både arkitekt, byggeteknisk konsulent og entreprenør i oppbyggingen av NESO, så har det også vært en klar arbeidsfordeling i arbeidet med den nye boligen på Solheim, røper 63-åringen.  

– Marte er kjempeflink på alt som handler om planløsning, interiør og design, alt sånn som man ser. Der kan ikke jeg noen ting. Jeg har ikke øyne for sånt i det hele tatt. Jeg har tatt meg av det tekniske, det entreprenørfaglige, innkjøp og sånt.

Det manglende blikket for innredning og interiør, har gitt seg noen utslag opp gjennom årene.

– En gang jeg hadde vært ute og reist, merket jeg at det var noe med stemningen hjemme, men jeg klarte ikke å sette fingeren på akkurat hva det var. Da viste det seg at Marte hadde malt hele stua uten at jeg la merke til det. Du får ikke så mye bonuspoeng da, ler 63-åringen.

– Gardinene var vel også skiftet?

– Jaja, det var de. Det er egentlig helt utrolig at jeg kan være så blind på det der. Men Marte er i hvert fall utrolig flink, slår han fast.

– Ungene og jeg har jo et kjempeflott forhold, de siste årene har jeg også hatt mye mer tid enn jeg har hatt tidligere. Men også i de travle etableringsårene prioriterte vi alltid å dra på ferie. Vi har hatt mange flotte turer til utlandet, men også hytteturer både på vinteren og sommeren. Det har vært veldig bra for oss som familie, og det gjør vi fortsatt. Nå i juni skal hele storfamilien med barn, barnebarn og svigerbarn av gårde til Bulgaria.

–Du har tre jenter selv, og nå tre barnebarn. Hvordan tenker du de ser deg som pappa og bestefar?

– Som pappa var jeg til stede da de ble unnfanget, og da de ble født – og deretter så de meg igjen til konfirmasjonen.

Ruben ler godt av sin egen spøk, men det ligger et alvor bak også. Det er ikke til å komme forbi at jobben i NESO har krevd mye opp gjennom årene. Da jentene var små, var Ruben i etableringsfasen med NESO, og svært mye på reise.

– Det første vi måtte i gang med i NESO var kursaktiviteten. Det sto øverst på handlingsplanen. Da måtte jeg ut, og var med på gjennomføringen av alle kursene vi hadde rundt omkring. I tillegg var det mye møtevirksomhet, og ikke minst medlemsverving. For å få flere medlemmer måtte jeg ut og besøke bedriftene, forteller Ruben.

Han legger ikke skjul på at det i disse årene falt mye på Marte som holdt hjulene i gang i familien.

–  Livet er en balanse mellom jobben og hjemme, og begge skal fungere. Jeg har ikke vært flink nok til å gi Marte honnør for alt hun har gjort for familien vår, sier Ruben.

– Særlig når man tenker på de første årene hvor jeg startet opp i NESO, og hvor vi i samme periode fikk tre barn. Jeg har ikke vært og sjekket, men den reiseaktiviteten jeg har hatt senere år er ingenting i forhold til hvordan det var da. Det var hun som fikk trykket hjemme med barna, og det var en veldig tøff tid for henne. Marte skal ha all mulig ære for alt hun har gjort for familien vår. Det har jeg ikke vært flink nok til å trekke frem, og det bør gjøres, slår han fast.  

Ruben og familien har bodd i Vågan siden de flyttet til Lofoten da NESO ble etablert. Først 10-11 år i Kabelvåg, og siden i Svolvær. Men opprinnelig er Ruben vokst opp «i fjærsteinan på Fuglneset i Hammerfest», som han sier.   

– Det var en fantastisk fin plass å vokse opp, jeg har bare gode minner fra barndommen. Men det var etterkrigstid, og det bar det litt preg av. Jeg er født i 1958. Hammerfest ble jo totalt nedbrent mot slutten av krigen, det var bare gravkapellet som sto igjen, forteller Ruben.

Da hadde de returnert til Finnmark, etter en dramatisk flukt høsten før.

– De måtte flykte høsten 1944, bare tre dager etter at de hadde gravlagt sin mor. Farfar døde noen få år tidligere. De var plutselig en foreldreløs flokk på 11 stykker. Pappa var blant de eldste, han var 20 år da de måtte evakuere, og de eldste måtte ta ansvaret for sine yngre søsken. Den yngste var bare fem år. De kom seg med en sjark sørover, og etter hvert havnet de i Risøyhamn, forteller Ruben.

Faren og en eldre bror tok seg tilbake til Hammerfest våren 1945, med noen materialer i en sjark de hadde fått haik med. Med disse, og materiale de samlet fra brannruinene, fikk de bygget seg en liten hytte som de står foran på det nevnte bildet tatt 17. mai. Videre fortsatte arbeidet med å lage brakkelignende bygninger, slik at de etter hvert kunne hente søsknene sine tilbake.   

– Det er klart det var helt vanvittige kår. Jeg har vokst opp i et miljø preget av lange arbeidsdager hvor folk måtte jobbe for å bygge seg opp. Jeg lærte også tidlig å jobbe, jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg hadde de første jobbene med å skjære torsketunger, men jeg var ikke stor. Etterpå gikk jeg rundt på dørene og solgte disse.

Ruben var ikke redd for å ta i et tak. Han fikk seg tidlig jobb både på kveldstid og i helger hos grossist Knut Rogde, hvor han hjalp til med både pakking og distribusjon av varer. Etter hvert ble han også med sin far på jobb. Han var leder på en entreprenøravdeling i en stor bedrift i Hammerfest.

– Der trillet jeg betong og trakk spiker, malte hus og så videre. I ungdomstiden jobbet jeg mye på byggeplassene til pappa, og ble kjent med bransjen gjennom det.

Faren til Ruben kom fra en søskenflokk på 11. Også moren til Ruben kom fra en stor familie.

– Mor var fra Alta, og de var 10 søsken. Så du kan jo tenke deg den haugen med onkler og tanter og søskenbarn. Pappa fikk tidlig bygget en hytte ved mamma sin hjemgård i Alta, og der var vi alle sommerferiene. Det var kjempefint å få komme til Alta. Hammerfest var stein, mose og lite vegetasjon, så det var jo som å få komme til en oase i forhold. Der var vi med og stelte dyr, slåttonna og alt som hører gårdsdriften til.

Hytta i Alta har han fortsatt, den har vært basen når han er i Finnmark og reiser. Fortsatt er det slik at han ikke kjenner at det har vært sommer om han ikke har vært innom sine barndoms fiskevann i Alta. Men bare en kort kjøretur fra Svolvær har familien også overtatt en hytte i Vaterfjorden, som har tilhørt Martes familie. Det er stedet Ruben oftest søker til når batteriene skal lades.    

– Hytta i Vaterfjorden, det er et spesielt sted for deg?

– Jaja, helt klart. Er det ikke sånn man sier at alle har sitt jordbærsted? Det er jordbærstedet mitt. Det er der jeg lader batteriene. Der er nærheten til alle aktivitetene jeg liker å holde på med. Fiske, bærplukking og skigåing. Ikke sånn nedover, men bortover!

– Og så har vi også et hyggelig familieliv der. Sommeren med badeliv og fisking - vi har jo en strand rett nedenfor hytta og badebrygge. Vi har både de fysiske fasilitetene og alt det sosiale som er der. At det også er så lett tilgjengelig, er viktig. Om sommeren bruker jeg bare en halvtime utover. Men samtidig er jeg langt borte fra alt - for det er ikke bilvei helt ut, forklarer han.

Ruben ler hjertelig igjen, før han utdyper:

– Ved er jo en nyttig ting. Jeg bruker å si at noen ganger må jeg gjøre ting som jeg ser resultatene av. På jobben sitter jeg og flytter papirer hele dagen, og det ser en ikke resultatene av. Men når jeg holder på med ved, så ser jeg at haugen vokser for hver kubbe jeg klyver og sager opp. Jeg kan stå der og se utover vann og fjell i vær og vind og tenke store tanker – eller bare la tankene gli.

– Og så er det jo veldig god trim, de sier jo at veden varmer mange ganger.

Ruben er nest yngst i en søskenflokk på fem - og den eneste gutten.

– Det var et privilegium å vokse opp sånn, mamma var tydelig på at jeg ikke skulle gjøre husarbeid, så jeg slapp jo alt sånt. Jeg fikk kanskje litt ekstra oppmerksomhet hos mamma.

– Men det var også et strengt hjem å vokse opp i, pappa var autoritær. Han mistet jo selv foreldrene tidlig, og vokste opp i en krevende tid. Det var et strengt regime han praktiserte, mens mamma var den milde snille. Hvis jeg og pappa hadde konfrontasjoner, var gjerne hun der og glattet over.

– Men vi hadde også mange flotte fjellturer og fisketurer, pappa og jeg. En av de flotteste turene jeg noen gang har vært på, var med pappa på Finnmarksvidda. Vi sov under åpen himmel, og hadde bare med en plastduk til å trekke over oss i tilfelle regn, legger han til.

Familien var pinsevenner, noe som var med på å sette sitt preg på oppveksten.

– Særlig de første årene. Jeg var jo med på møtene, helt frem til jeg i tenårene gjorde det klart at det ikke passet for meg. Det ble litt styr da jeg ga beskjed om at nå er det slutt på at dere forventer at jeg skal være med på møtene. Sånn var det for meg. Men de fire søstrene mine er alle fortsatt med i pinsemenigheten, og de har jeg et godt forhold til, forteller han.

Noe det ble mye av i barndommen, var bærplukking. Den dag i dag er det en lidenskap for Ruben, og da særlig multebæra.

– I barndommen var det jo for matauke. Jeg var med på det fra jeg var en neve stor, og jeg har båret multebær til jeg har hatt blodsmak i munnen. Mamma kokte og syltet, så da hadde vi hele vinteren.

Mange ville kanskje fått avsmak, men ikke Ruben.

– Det er nok nesten i meste laget, om du spør Marte. Jeg kan ikke tenke på om det er modent ute på myra når vi er på hytta, da må jeg ut og sjekke. Det synes jeg er kjempetrivelig. Jeg plukker blåbær også, men det er litt mer spennende og eksklusivt med multa.

– Bærplukking, fiske, skiturer og fjellturer. Ikke nødvendigvis aktiviteter som man gjør flere i lag?

– Jeg er jo introvert som type. Ikke i den forstand at jeg ikke liker å omgås folk – det synes jeg er trivelig. Det handler mer om hvordan man lader batteriene og bygger energi. Da har jeg behov for å ha ro og fred. Så på den måten er jeg introvert.

– Jeg er en normal, kjedelig A4 type - ikke noe å skrive om. Det er familieliv og hytteliv. Og så liker jeg å lage mat, det synes jeg er hyggelig å drive med, legger han til.

Når han står bak gryntene, så er det ofte tradisjonsmat som tilberedes.

– Men etter at vi flyttet til Svolvær, så har jeg jo blitt veldig glad i Bacalao. Det hadde jeg ikke spist før vi kom hit. Det er noe jeg lager med jevne mellomrom. Vi er jo også blitt mer og mer glad i fisk, så det blir ofte fisk i en eller annen variant. Suppe er også noe jeg liker å lage, det er ikke så lenge siden jeg laget en gulasj. Tørrfisksuppe liker jeg også å lage, røper han.

Ruben trives godt bak grytene.

Ruben er også glad i musikk. Alt fra gammel-pop og country til salmer og symfonier.

– Og så liker vi å danse sving, det synes vi er kjempeartig, røper han.

Ruben liker også å følge med på de norske idrettsprestasjonene, enten det er fotball, håndball elle langrenn. I barndommen førte han rundetiden til skøyteheltene.

– Men jeg er ingen sportsidiot. Det er ikke noe krise om jeg mister en innspurt.

– Hvordan var du på skolen da, trivdes du der?

– Jeg var vel en sånn som var flinkest i friminuttene, kan du si. Men etter grunnskolen gikk jeg noe som het kombinert grunnkurs, en kombinasjon av yrkesfag og gymnas. Jeg var vel ett eller to år der, før jeg gikk et år på friluftslinja på folkehøyskole i Mosjøen.

– Hvordan havnet du der?

– Det var jo ungdomstid, og pappa var nok ikke helt fornøyd med meg. Jeg var ikke så mye hjemme, og de var nok redde for at det skulle gå galt med meg. Det var ikke noe fare for det, jeg har aldri skeiet ut på noen måte, men det var i hvert fall pappa som foreslo at jeg skulle ta meg et år på den friluftslinja. Og det ble et kjempefint år der, med mange flotte turer.

Etter året i Mosjøen, kom han tilbake til Hammerfest, hvor sommerjobb som sjauer på kaia ventet. Der kom han i prat med en annen ferievikar, som spurte hvilke planer han hadde lagt for høsten.

– Jeg hadde ikke en plan, og da spurte han hvorfor jeg ikke bare meldte meg opp til ingeniørstudiet i Lakselv, for der var det bare å melde seg på å starte. Jeg tenkte litt på det, og kom vel frem til at det ikke var så dumt, forteller Ruben.

– Da høsten kom og mamma lurte på hva det skulle bli til med gutten, så sa jeg til henne at i morgen så reiser jeg. Og da jeg fortalte hva jeg skulle gjøre, da var hun rett i sipinga. Hun ble så glad! Så heiv hun seg i bakinga så jeg skulle få med meg både kaker og brød. Så da ble det to år i Lakselv, og et siste år i Trondheim med utdanning.

Ruben var ferdig utdannet ingeniør våren 1980.

– Den våren, før eksamenstiden, var jeg hjemme en tur. Jeg dro til Alta og snakket med en som drev et stort konsulentfirma, Harald Paulsen, han var den største i Finnmark på byggeteknisk konsulent, byggeledelse og prosjektledelse. Jeg spurte om han hadde jobb til meg når jeg var ferdig. Vi hadde oss en god prat, og det var ikke mange ukene etterpå at jeg fikk tilsendt et ansettelsesbrev. Det var kjempesvært, jeg tror jeg var den første blant medstudentene der som hadde fått seg jobb.

Hos Harald Paulsen jobbet Ruben i fem år, og er full av lovord om den gode skolen han gikk i bedriften.

– Det var en fantastisk tid, jeg kunne ikke kommet til en bedre læreplass, slår han fast.

Ruben jobbet med prosjektering, og etter hvert byggeledelse og prosjektledelse. Han trivdes med å være der det skjedde i praksis. Men så kom det en henvendelse fra MEF, Maskinentreprenørenes Forbund, som hadde behov for en ny distriktssjef. Etter oppfordring søkte han jobben, og fikk den. Det ble det første møtet med jobb i en bransjeorganisasjon.

– MEF er en veldig god organisasjon for sine medlemmer, som vi har samarbeidet mye med i NESO - blant annet om NNBA.

I tiden han jobbet hos Harald Paulsen hadde han deltatt på et næringspolitisk bransjemøte i Alta, med sentrale politikere fra fylket, bransjeorganisasjoner og andre sentrale aktører.

– Der traff jeg Kolbjørn Hansen for første gang. Han jobbet i VINN i Narvik, og med utvikling av bygg- og anleggsbransjen. Vi traff hverandre igjen da jeg jobbet i MEF, og han tok kontakt da han jobbet med etableringen av NESO. Han var sekretær for interimsstyret, som skulle ansette en daglig leder.

Intervjurunden for jobben som daglig leder i NESO ble holdt i Bodø, hvor Ruben ikke var kjent. Det var en stressfaktor, vedgår han i dag. Etter en natt på hotell var han derfor tidlig ute med å bestille drosje. Men da han satte seg inn i bilen, lo sjåføren høyt.  

– Han pekte ut bygget som lå rett over gata - det var dit jeg skulle! Så det var en pinlig start på dagen.

Ruben er patriot. Nord-Norge-patriot. Han er engasjert i samfunnsutviklingen i nord, han vil se lokale ringvirkninger og investeringer av verdiene som skapes. Han følger både TIL og Bodø/Glimt tett.

– Vi er snart den eneste næringen i landsdelen som ikke er solgt til søringer eller utlendinger. Vi er nesten 90 prosent lokaleid fremdeles. Når man ser rundt seg er det knapt nok en bedrift rundt oss på litt størrelse som er lokaleid. Det er jo bare unntakene. Se på handelsnæringen, se på finansnæringen, se på sjømatnæringen; De er kjøpt opp unna for unna. De eies av kjeder hvor kapitalen vår forsvinner sørover eller til utlandet, og vi leverer arbeidskraft lokalt. Vi må hegne om det nordnorske eierskapet, slår han fast.

For lokalt eierskap, det gir lokale ringvirkninger.

– Det at man har lokalt eierskap betyr at kapitalen også forvaltes lokalt, og kan bidra til lokale ringvirkninger og ny vekst. Ikke minst handler det om å bygge kompetanse lokalt. For de som har eierskapet i Sør-Norge eller i utlandet, så sitter ofte de med kompetanse et annet sted - mens det bare er arbeidskraft som leveres lokalt.

Personlig har Ruben utvilsomt et sterkt samfunnsengasjement, og brenner for samfunnsutvikling. Han liker å holde seg oppdatert, og leser daglig mange lokal- og regionsaviser fra hele landsdelen. Vil du tenne en gnist hos Ruben, kan et tema være fokuset i fylkespolitikken i Troms og Finnmark.

– Mens Finnmark holder på å bli avfolket - det er krise for kysten i mange kommuner når man fremskriver befolkningsutviklingen - så virker det som politikerne i Troms og Finnmark er mest opptatt av deling eller ikke deling av fylket. Dette mens flere kommuner nærmest bare har sykehjem igjen, de må få i gang befolkningstiltak som fremmer bolyst! Jeg hisser meg opp og får litt ekstra puls når en får høre at fylkestinget har lange debatter om deling eller ikke deling. For hele Nord-Norge er fraflytning en veldig alvorlig utvikling. Det burde vært øverst på lista over hva politikerne skulle engasjerte seg i, fremfor detaljer og prinsipper. Nå utgjør vi i Nord-Norge under ti prosent av befolkningen i Norge totalt.   

–Hvordan ser du deg selv som leder?

– Jeg ser først og fremst meg selv som en i kollegiet. Jeg har ikke tenkt på meg selv som leder i det daglige. Jeg er en del av miljøet og laget. Men jeg håper at jeg er respektert, og at de som er ansatt i NESO kjenner at de har trygge, gode arbeidsforhold. At vi skal ha solid økonomi, og kunne tåle en trykk uten å gå på «ræv» - det har jeg vært opptatt av.

– En i styret vårt sa en gang til meg; Ruben du er kreps. Og kreps, de er altfor forsiktig. De passer ikke til å være ledere. Vel, det stemmer jo at jeg er forsiktig som type, jeg er jo ikke impulsiv for å si det mildt!

Ruben ler hjertelig igjen. Men det å sette ord på egne styrker og svakheter, er ikke nødvendigvis enkelt. Så da tyr han til Per Fugelli for litt hjelp.  

– Jeg har veldig sans for synet Fugelli hadde på livet, døden, og alt det der. Han sa en gang at han var en medfødt feilvare, og sånn ser jeg på meg selv også. Vi har alle våre styrker og svakheter, sånn er vi mennesker. Det viktige er at man må klare å tilgi, og være litt raus med hverandre. Se litt stort på ting. Fugelli var veldig flink til å formulere seg rundt det der, synes jeg, sier Ruben, og legger til:

– Jeg tror jeg er helt normalt sammensatt, med noen plusser og minuser. 

Han legger ikke skjul på at han i jobben liker struktur, han jobber ikke etter innfallsmetoden. Som leder beskrives han av kolleger som grundig, trygg, bestemt og tydelig. Latteren sitter løst, men Ruben er også en som er flink til å se sine medarbeidere, og gi både ris og ros når det er på sin plass.   

– Jeg har aldri hatt noe formell utdanning innen personalledelse. Men jeg gikk i det første kullet på topplederskolen vår, og der fikk jeg en del verktøy som har hjulpet meg til å jobbe strukturert og systematisk med ledelse og medarbeideroppfølging. Jeg måler resultater, ikke antall timer. Jeg er opptatt av at det skal settes klare mål for alle medarbeiderne, gjerne mål som man må ta litt tilfart for å komme over. Hvordan man så når dit og hvilken vei man vil gå; det må hver enkelt finne ut. Da er det frihet under ansvar som gjelder.   

Bransjen har utvilsomt endret seg mye på de 36 årene NESO har eksistert. Den mest markante endringen mener Ruben er at man har fått en mer forretningsorientert og kundeorientert entreprenørbransje. Entreprenørene har gått fra å være håndverksleverandører og muskelkraftleverandører, til å bli brede kunnskapsbedrifter.

– Da jeg begynte i bransjen satt man mer og ventet på kundene, eller fulgte med i avisene på om det var noen anbudsutlysninger. Da var de som virkelig hadde autoritet i bransjen arkitekter og byggetekniske konsulenter. Nå tar entreprenørene en mye større del av verdikjeden, nå ser du ofte at de kjøper opp eiendommer, og utvikler disse. De prosjekterer og bygger, kanskje leier de også ut og drifter i egen regi. Nå er det ofte de som leier inn arkitektene og de byggetekniske konsulentene som de har behov for. De har tatt sjefsrollen i bransjen og på prosjektene i stor grad, sier Ruben.

– Det har vært nødvendig, mange kunder ønsker totalentreprise og generalentreprise, og da må man ha kompetanse og vite hva du holder på med. Man tar selvsagt også mye større risiko enn om man bare tar på seg deler av et prosjekt, legger han til.

I 2019 og 2021 besøkte Høyre-leder Erna Solberg NESO. I det første besøket var hun også statsminister. 

Kolleger trekker frem Ruben sin evne til å få en posisjon ved bordet når viktige saker skal avgjøres. Han har vært «på hugget» når viktige bransjesaker skal avgjøres. Ruben var blant annet sentral i arbeidet med den såkalte «RDA-ordningen» - Regionalt differensiert Arbeidsgiveravgift - som var en stor sak som gikk over flere år. Resultatet ble til sammen omkring 40 millioner kroner som ble tilbakeført til medlemsbedriftene.

– Det er nok en av de sakene som har betydd spesielt mye for medlemsbedriftene. Der måtte vi være frempå for å få være med der beslutningene ble tatt. Det var en helt naturlig posisjon å prøve å komme i, for vi er en arbeidskraftsintensiv næring som også betaler veldig mye inn i arbeidsgiveravgift. Da måtte vi prøve å få tilbake tilsvarende, sier Ruben.

Et annet næringspolitisk prosjekt Ruben og NESO har engasjert seg i er Samferdselsforum Nord. Der jobbes det med en samlet prioritering av samferdselstiltak i Nord-Norge, og man etterstreber å se behovene for infrastruktur i nord helhetlig. Ruben legger ikke skjul på at han gjerne skulle sett at det var mulig å sette den næringspolitiske jobbingen enda høyere opp på agendaen.  

– Men vi har måttet prioritere noen få tiltak, for vi har begrenset med ressurser. Vi må prioritere hvilke saker vi skal bruke tid og krefter på.

Noe han virkelig har brukt mye krefter på, er etableringen av NESOs Lærlingeskole. Etter flere års forarbeid, startet man opp med første kull tilbake i 2009. Sist høst startet det 13. kullet i rekka.

– Det var et helt nytt nasjonalt konsept, vi hadde ingen vi kunne kopiere. Marte var faktisk med å utvikle det faglige konseptet, da hun var avdelingsleder ved Aust-Lofoten Videregående Skole. Uten henne hadde vi ikke fått det til. Det er ingen andre som gjør VG1 og VG2 samlingsbasert med elever fra en hel landsdel, påpeker Ruben.  

Ruben Jensen og NESO Lærlingeskole fikk besøk av kong Harald i august 2012. 

I 2012 besøkte kong Harald NESOs Lærlingeskole, i 2013 fikk skolen Nordland Fylkeskommunes opplæringspris i 2013. Hittil har skolen levert over 200 fagarbeidere ut til bransjen i landsdelen.

– Det er noe av det mest takknemlige jeg har vært med på. Det å se alle de ungdommene som opplever mestring gjennom det konseptet vi leverer. Kanskje har de ikke mestret grunnskolen, og så ser vi hvordan de blomstrer når de kommer inn til oss og får være med å jobbe ute i bedriftene - og ta teorien porsjonsvis. Det har vært mange direkte rørende opplevelser, slår han fast.

Selv har han vært heldig med helsa, som han sier. I jobbsammenheng kan han heller ikke huske noen skikkelig store nedturer som har satt spor.

– Det er klart det har vært problemer og utfordringer, men ikke noe som har satt skikkelig dype spor. Det er jo nesten pussig etter så mange år, men så er jeg ikke en person som går og lagrer på sånne ting heller.

– Du er en type som gjør deg ferdig med ting der og da?

– Jeg prøver på det, det mener jeg man må om en skal komme seg videre, sier Ruben, og legger til:

– Jeg synes det er bra å være uenige. Jeg vil ikke ha kollegaer som er nikkedukker, og er enig med meg i alt jeg sier. Det blir helt feil. Jeg vil ha kollegaer som er ressurssterke, og som har egne tanker og ideer, som ser ting fra andre vinkler og på andre måter enn det jeg gjør. Men når vi har blitt enige om hvordan ting skal gjøres, da må vi jobbe etter den linja. Men det å drøfte for å finne de beste løsningene, det er viktig.  

Nå står han klar for et nytt kapittel, i en annen rolle. Det blir rart, men Ruben ser frem til å få en ny hverdag.

– Slik jeg nå tenker - så er jeg veldig fornøyd og ser frem til endringen som kommer. Men den dagen det har skjedd, og jeg ikke er en del av ledelsen og beslutningene lenger, det blir helt sikkert merkelig. Det må sikkert litt tilvenning til. Men jeg tror jeg skal håndtere det fint, jeg får nok å konsentrere meg om. Jeg er bare heldig som får fortsette å være en del av miljøet videre også, smiler Ruben.   

– NESO er jo mitt hjertebarn, så jeg håper den positive utviklingen fortsetter videre. Det er bare å ønske den nye ledelsen i NESO og alle medarbeiderne lykke til videre. Jeg skal være med å bidra så godt jeg kan.