Relasjonsbyggeren

(Fra Anbudet utgave 3, 2020. Tekst og foto: Eivind Biering-Strand)

– Egentlig burde jeg vel ha bygd på huset. Da kunne jeg fått enda mer tak å stable ved under.

Kolbjørn Hansen spøker kanskje. Men du aner et snev av sannhet i humoren. For huset til pensjonisten vises jo knapt bak all veden i dag. Oppkappet fyringsved ligger omhyggelig stablet mot grunnmur og vegger langs hus og garasje. Favn etter favn i ruvende stabler. Dette i tillegg til det dedikerte vedskjulet som allerede er fylt til randen. Selv på balkongen i andre etasje har grill og solstoler måtte vike for vedstablene, som snart er i ferd med å krype inn i selve huset.

Han trenger i hvert fall ikke være redd for å fryse ved strømbrudd med det første.

– Ikke har jeg kjerring, ikke har jeg unger og ikke har jeg hund. Men jeg liker å ha det luftig rundt meg.

På vegger og hyller henger bilder og malerier og en hel rekke remedier, diplomer og hedersbetegnelser fra hans tjeneste i NESO.

Blant annet den gjeve NESO-prisen som han ble tildelt i 2001. Men det som virkelig skiller seg ut er den sirlig utskårne trehytta han fikk i 50-årsgave av NESOs Ruben Jensen. Visstnok en inspirert kopi av Kolbjørns hytte på Svalbard. Og detaljrikdommen imponerer: Snøskuteren foran utgangsdøra, torvtaket, ski og fangstredskaper. Og det aller viktigste - kikker du godt innafor vinduet finner du nemlig intet mindre enn et hjemmebrentapparat.

– Jada, den er fin den, gliser Kolbjørn og setter hytta tilbake på hedersplassen i stuehylla, hvor han forøvrig har stilt ut egne figurer,dreid og spikket ut av diverse treverk.

Fra vinduet ved spisebordet ser han rett ut over Herjangsfjorden, omgitt av sine slette fjell og djupe skoger. Ikke veldig ulikt landbrukskommunen i Trøndelag som han opprinnelig stammer fra. Kanskje bare at skogen der nede er enda tjukkere og mye mørkere.

– Jeg ble født naken og tannlaus på en sengebenk i Orkanger, med faren min som vikarierende jordmor for anledningen, forteller Kolbjørn.

Orkanger er kommunesenteret i den nylig sammenslåtte kommunen Orkland, som primært er bygget på landbruk og industri. Av kjente personligheter fra sitt barndoms nærmiljø trekker Kolbjørn fram den beryktede seriemorderen Arnfinn Nesset og Rosenborgs legendariske fotballtrener Nils Arne Eggen.

– Ved er jo en av de sanne verdiene vi har igjen. Har du nok tørrved og noen kroner i banken, så sover du godt, humrer Kolbjørn.

Den spreke 75-åringen, som gjerne beskrives som selve fødselshjelperen til NESO, har mye å se tilbake på. Men ute på landlige Ankenes har han også mer enn nok å fylle dagene med. Vedarbeid og skogsdrift utgjør den største lidenskapen i pensjonisttilværelsen, og her ligger huset midt i smørøyet. Ei grønn lomme i et fredelig nabolag med skog og natur rett utafor inngangsdøra. En rekke stier fordeler seg ut bak huset, med flotte turmuligheter på Ankenesfjellet. Her har Kolbjørn har fri tilgang fra grunneierne til å gjøre det han liker best - felle trær og tynne ut det stadig mer gjengrodde kulturlandskapet.

– Jeg er ikke noen toppturmann, men jeg trives godt utendørs. Og spesielt i skogen. Det er noe eget med skogen.

Det aner meg at vi ikke er ferdig snakket om skog og vedhogst. Men først må vi en tur innomhus, hvor Kolbjørn er klar med både kaffe og påsmurt bakst. Siden kone og unger for lengst har flyttet ut, bor han alene i eneboligen på 250 kvadrat, som han selv satte opp for 40 år siden. Litt ekstra areal og boltreplass er bare et pluss, mener han.

– Selv hadde jeg en veldig bra oppvekst, der jeg jobbet mye på gårdene til onklene mine. Jeg er vokst opp blant bønder og er vel egentlig en “bonjævel” innerst inne. Faren min forpaktet selv en stor gård med åtte hester, men måtte slutte da det ikke fantes arbeidskraft etter krigen. Dermed måtte vi flytte nærmere Trondheim.

Hvordan han endte opp i byggebransjen, har egentlig han ingen god forklaring på. Kolbjørn framhever tilfeldighetenes spill.

– Jeg hadde verken slekt eller venner med fortid i byggenæringen. Men det var jo så enkelt så enkelt at man måtte finne seg et yrke. Og jeg fikk litt smaken på fagfeltet etter et år med praksis innenfor boligbygging, som var påkrevd før du kunne starte på byggfag, ved det som den gang het Teknisk Høgskole i Trondheim.

Tilfeldigheter leder ofte til det beste i livet og under studietida fant han sin fremtidige kone, som han etter en ny rekke tilfeldigheter flyttet sammen med til Svalbard.

– Vi hadde skrevet brev til Store Norske, hvor vi fortalte om oss selv og uttrykte interesse for å jobbe der oppe. Svaret var at ingenting var ledig, så vi planla i stedet å flytte sørover da hun fikk jobb hos Norsk Hydro i Porsgrunn, forteller Kolbjørn.

Så da det like etterpå dukket opp et nytt brev fra Store Norske, hvor de likevel ble tilbudt jobb på Svalbard, måtte de skrive brev tilbake og pent takke nei. Men Store Norske ga seg ikke og inviterte det unge paret på lunsj i Oslo, der de etterhvert lot seg overtale.

– Senere fant vi ut at brevet der vi takket nei til jobben aldri hadde blitt sendt. Det ramlet bare ut av en koffert en vakker dag. Og slik havnet vi på Svalbard i fire år. Det at du kan styre din egen skjebne er bare tull. Det er tilfeldighetene som rår, mener Kolbjørn.

Skjebnen skulle videre føre ham til Narvik, hvor han fikk giftet seg, før det bar til Trondheim og ny jobb i Bygningskontrollen. Han rakk også å få sin første datter før ei boligblokk med svikt i bærekonstruksjonen oppe i Narvik skulle føre dem nordover igjen.

– Bygningskontrollen ble involvert i prosjektet og det var masse møter for å løse problemet. I en pause fortalte bygningslederen at Kongsberg Våpenfabrikk skulle bygge nye boligblokker i Narvik, og han lurte på om jeg kunne tenke meg å være prosjektleder. Det ble min inngangsport til Narvik, og blokkene vi satte opp står fortsatt. Ting skjer av seg selv, det handler bare om å hoppe på, gjentar Kolbjørn.

Senere fikk han jobb i det som den gang het Statens Teknologiske Institutt, hvor hans utvilsomme talent for organisasjonspsykologi, bedriftsutvikling og ledelse for alvor ble vekket gjennom utstrakt veiledning og utvikling av det regionale næringslivet.

– Jeg reiste mye rundt til bedrifter i landsdelen og drev med kvalitetssikringsarbeid, noe NESO-prosjektet hadde sitt utspring fra, sier han.

– Jeg så tidlige tegn på at noe var i gjære. Oljealderen var også på full fart inn i landsdelen, som lokket svenske og finske entreprenører til å kjøpe seg inn i Vesterålen og Finnmark. Da oppsto det litt panikk blant de lokale entreprenørene. Det ble et voldsomt skrik om urettferdig konkurranse og utenlandske aktører som ikke fulgte bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Jeg husker det ble sagt at finlenderne tok med seg pølser over grensa og grillet dem på bål av gammelt forskalingsmateriale, sier Kolbjørn.

– Situasjonen viste uansett at det var en tydelig mangel på organisering blant de nordnorske entreprenørene. Manglende samarbeid og kontaktflater rundt de store jobbene gjorde at de store riksentreprenrøene uhindret kunne komme på banen, legger han til.

Selv om NESO de første årene bare omfavnet Nordland, har organisasjonen sin opprinnelse i Finnmark. Det var daværende fylkesmann i Finnmark, Anders Aune, som først tok initiativ til samling av byggenæringen.

– Han tok kontakt med veiledningapparatet som vi var en del av, hvorpå vi reiste opp og etablerte en flate sammen med Finnmark Utviklingsselskap. På den tida så jeg for meg fylkesvise oppdelinger med tre ulike forgreninger. Finnmark Entreprenørforening, som vi først etablerte, er starten på NESO.

Men det skulle bli en trang fødsel, kan Kolbjørn fortelle. Det fantes ikke penger til å ansette daglig leder og samarbeidet med Maskinentreprenørforeningen gikk i stå. Prosjektet ble lagt på is.

– Men så fikk entreprenørene i Lofoten og nedover blod på tann. Næringsavdelingene i fylkene ble kontaktet og det var stort engasjement. Det var et sterkt ønske om å skape nye kontakt flater, sier han.

En større konferanse på Fauske våren 1984, med 30 ledere fra Nordlands entreprenørbedrifter til stede, skulle legge grunnlaget for tilblivelsen av NESO.

– Fylkeskommunen stilte med sine beste folk og det var stort påtrykk for å ivareta nordnorske arbeidsplasser. Entreprenørene opplevde at toget var i ferd med å gå. Enten må vi samarbeide og gjøre en felles innsats eller oppleve at mulighetene passerer mens vi står igjen på perrongen. Det var budskapet fra bedriftene, sier Kolbjørn, som selv koordinerte og løftet fram de ulike interessene og behovene bransjen etterlyste. Under møtet ble det nedsatt et midlertidig kontaktutvalg for at ikke arbeidet skulle stoppe opp.

– Det ble raskt klart at lederopplæring stod høyt på dagsorden. Entreprenørene hadde sårt behov for fagopplæring og samarbeidsrutiner som muliggjorde at man kunne påta seg større oppdrag sammen.

Når Kolbjørn beskrives som selveste fødselshjelperen til NESO, så er det nesten i bokstavelig forstand. Han fungerte i denne perioden både som trådtrekker, initiativtaker, megler og rådgiver. En samlende kraft i et kaos av sprikende interesser og utfordringer.

– Jeg var med i det meste i den tidlige fasen. Det ble jobbet intenst med finansiering og var travel møtevirksomhet fram til vi fikk på plass et interimstyre, der jeg var sekretær. Vi arbeidet hardt for å få med flest mulig bedrifter fram mot stiftelsesmøtet, sier han.

Gjennom møter og samlinger i denne flyktige tiden gjorde Kolbjørn en observasjon av menneskelig atferd som fortsatt holder vann.

– Jeg så at folk fra ulike entreprenørbedrifter likte å treffes. Tidligere hadde de bare skult mistenksomt på hverandre under anbudsbefaringer. Nå kunne de sitte i baren og jåsse sammen. Bare noe så enkelt som å samle folk skaper nesten alltid et produkt alene. NESOs betydning som forum og møteplass skal ikke undervurderes.

Parallelt med dette jobbet Kolbjørn for å bygge en tilsvarende organisasjon i Troms, men NESO ble stiftet først. Riktignok på hengende håret. Kolbjørn beskriver et stiftelsesmøte fullt av rabalder. Visstnok var man bare en hårsbredd unna at hele prosjektet ble avviklet og forkastet før det var begynt. Et av stridsspørsmålene gikk på statuttene om medlemskap. Kolbjørn forteller at flere helgelendinger reiste bust da en landsdekkende entreprenør med base i Narvik ville at deres avdeling skulle være med.

– Det er jo viktig for enhver forening å ha fiender, konstaterer han.

Like krevende var det å gjennomføre valg til det første styret i NESO.

– Ingen ville ha jobben. Det ble rett og slett full stopp. Til slutt måtte fylkesrådmannen gripe inn og ba de frammøtte snakke sammen i pausen for å finne en løsning. Da gikk jeg til Per Øverbyhagen og sa: “Kan ikke du ta jobben, så skal jeg gjøre alt arbeidet?”. Vi hadde jo kontor i Narvik begge to. Så det ble til slutt løsningen.

– En trang fødsel, altså?

– Ja, det var i hvert fall litt på kanten.

Med NESO formelt stiftet, startet Kolbjørn den heldigvis litt mindre utfordrende prosessen med å skaffe finansiering, lage budsjetter og ikke minst finne en dugelig kandidat til å fylle posisjonen som daglig leder.

– Det var mange søkere fra byggebransjen, men også endel rådmenn. Ruben, som da jobbet i

Maskinentreprenørens Forbund, hadde jeg truffet i Finnmark tidligere. Jeg visste hva han stod for og han gjorde et solid og bra inntrykk, husker jeg.

Og hva tenker han om ansettelsen i dag, snart 35 år senere?

– Ja, du kan spørre du. Hadde det ikke vært for Ruben, så vet jeg ikke hva NESO hadde vært i dag. Han har innfridd forventningene ti ganger og vel så det.

Her kunne vi gjort det enkelt og sagt at resten er historie. Men det er verdt å ta med en anekdote til - om god gammeldags hudfletting og hvordan NESO samlet landsdelen i et rike. Planen var altså å etablere NESOs søsterorganisasjon i Troms, TESO, på et møte i Sjøvegan, der Troms fylkeskommune og Distriktenes Utviklingsfond var tilstede. Men resultatet var nedslående. I Troms klarte man ikke samle seg om noe som helst.

– Da husker jeg at Ruben tok ordet og sa at alle kunne bli medlem i NESO i stedet. Enkelt gjennomført med at statuttene ble endret til å omfatte hele landsdelen og ikke bare Nordland. Og som sagt så gjort, forteller Kolbjørn.

Denne plutselige organisasjonsiveren i nord vakte oppsikt lengre sør, og selv pådro han seg svinkjeft fra Entreprenørenes Landssammenslutning, som var en stor aktør på den tida.

– Den gang hadde de krav om 40 ansatte i bedriften før man kunne bli medlem. Men når de skjønte at de nordlige avdelingene ble pulverisert av NESOs virksomhet, fikk de en veldig fart på seg. De hastet de nordover og lokket med at kravet om antall skulle slettes, forteller Kolbjørn.

– Jeg har aldri fått så mye kjeft som da jeg besøkte dem på et møte i Tromsø. Det kom anklager om at vi kopierte dem og kuppet medlemmer. Jeg tror direktøren ga meg sammenhengende kjeft i et kvarter, humrer han.

Kolbjørns engasjement i NESO strekker seg imidlertid lengre enn den spede begynnelsen. Han har vært sentral i utviklingen av strategigrunnlaget og prinsippene for mange av de populære skoletilbudene.

Først et kurs i moderne ledelse, intet mindre. Deretter oppbyggingen av Formannskolen, som siden har vært en av organisasjonens viktigste pilarer.

– Der ble det gjort et utrolig godt arbeid. Det siste vi ønsket var å uteksaminere elever som ble ledd av når de kom tilbake til bedriften. Vi ønsket en helt annen pedagogisk tilnærming, forankret i ledelsen fra første dag. Daglig leder var alltid den første vi kalte inn, som deretter fikk introdusere tilbudet for sine ansatte og sende dem på kurs. På den måten så vi at kompetansen ble brukt til bedriftsutvikling i etterkant, sier han.

Et annet sentralt prinsipp var at skolen ikke hentet inn lærekrefter fra universiteter og høgskoler. Snarere gikk man rett til kilden i bedriftene og skaffet folk med erfaring med ledelse på byggeplass.

– Det var faktisk en jævlig artig jobb å utvikle den skolen. Der fikk jeg virkelig brukt alt jeg hadde lært og erfart gjennom livet.

– Og tilbakemeldingen fra bedriftene var gode?

– Ja, NESO har jo kjørt denne skolen i snart 30 år. Nesten 600 elever har gått gjennom løpet, og det koster bedriftene nærmere 70.000 kroner å uteksaminere en elev. Verdiskapningen har vært stor og har betydd veldig mye for byggebransjen i landsdelen.

Kolbjørn har i sitt yrkesliv vært en katalysator for gode ideer. Han har omsatt visjoner og velmente intensjoner til konkret strategi og handling. Men gode ideer oppstår som kjent ikke i et vakuum. For Kolbjørn har hytta og skogen alltid vært den beste tenketanken. Det er nesten ikke den ting som ikke kan løses i fri natur, ledsaget av en god pjolter, mener han.

– Mye av det vi bygde opp har jeg jobbet fram på hytta sammen med Ruben. Rutinen har vært å stå opp tidlig, drikke kaffe og gå en langt tur i skogen før vi spiser en god lunsj - hele tida mens vi jobber og sparrer ideer fram og tilbake. Og når mørket senker seg og pjolteren kommer i glasset, da løser vi problemene.

Skogen og naturen. Et gjentagende tema under praten. Kolbjørn forteller at han generelt oppholder seg minst mulig i byen og mest mulig ute på tur.

– Det er i naturen jeg føler meg mest hjemme. Jeg og en kompis pleier gå mye i Skjomen. Hver gang vi kommer tilbake fra tur er vi i bedre humør enn da vi dro. Det slår aldri feil, sier han. Og fortsetter:

– Nå har faktisk “skogbading” blitt en greie internasjonalt. I Japan har de begynt å selge slike produkter - organiserte turer i skogen som koster penger. Det er jo ren medisin, spesielt for folk som aldri går i skogen.

– Selv hadde jeg med ei gruppe kinesiske studenter på tur i skogen en gang. De skulle få være med å hogge juletre. Bare det å sette spor i snøen var en helt overveldende opplevelse for dem.

Kolbjørn legger likevel inn følgende presisering:

– Det eneste jeg ikke liker med skogen er granskog. Den er helt pyton! Det er helt dødt under granskogen og den er veldig tett, helt uframkommelig for oss som liker å gå. Gran passer ikke her oppe i det hele tatt. Det var som kona sa til snekkeren da han lå for døden: Nå må du tilgi dine uvenner! Jada, sa snekkeren, jeg tilgir alle. Men grankvisten tilgir jeg aldri. Den er og blir en jævel.

Selv har han fått trykt opp flere bildebøker med minner fra skogsturer og vedhogst. Her figurerer han selv og gode venner rundt båleteller i aksjon med motorsaga.

– Se på disse menneskene. Se hvor glade de er. Livsgleden kommer nesten ut av bildet! Skogen gjør dette med oss, sier han fornøyd.

Kolbjørn legger ikke skjul på at vedarbeid både har blitt en hobby og en lidenskap. For ham er høsten bare en transportetappe til vinteren, da vedhogsten tar til. Kolbjørn rykker ut med sag og sprudlende humør når kuldegradene har fått bjørka til å tømme stammen for tilstrekkelig med vann.

– Vedarbeid gir meg store gleder. Bare det å være ute i naturen er en gevinst i seg selv. Om vi ikke hogger ved, så får vi oss i hver fall kaffe.

Og så er det alle de fine bevegelsene, da; Du kvister og rydder, du drar og kapper. Et utrolig allsidig bevegelsesmønster. Ja, vi bruker motorsag her og der, men vi drar all veden ned igjen med egne bein. Først kvister vi veldig godt slik at vi slipper motkvister, så drar vi stammen nedover med toppen først.

Men hva skal han med all veden? Her er nok ved til å holde et helt kvartal varmt gjennom vinteren. Og samtidig registrerer jeg at han på veggen har ei topp moderne varmepumpe som alene holder stua varm nok i massevis.

– Ja, i dag er veden en hobby, mer enn et fyringsmiddel. Nå gir jeg bort veden i stedet. Uten noen form for betaling, selvsagt. Du skal ikke ha inntekter på hobbyen din, det blir helt feil. Det samme gjelder når jeg fisker ute på fjorden. Den gir jeg bort med glede.

I tillegg til regelmessige fisketurer har han også vært en ivrig jeger siden han skjøt sine første ryper i ungdomsårene. Han har sågar to isbjørnskinn fra Svalbard på samvittigheten, fra den tida det fortsatt var kvotejakt på øya.

– Jeg har skutt mye fugl opp gjennom årene. Storvilt er jeg ikke like glad i. Jeg har riktignok vært med på elgjakt, men slaktingen og bæringen er ikke noe for meg. Det samme gjelder laksefiske kontra ørretfiske på fjellet. Opplevelsen for meg er å vandre fra vann til vann og kanskje dra opp en liten fisk hvis det passer. Ikke å stå nediei elv i tre dager i håp om å få en fisk. Litt av poenget for meg er å bruke kroppen.

Nå skal det sies at kroppen har fått seg en trøkk de siste årene. Som 62-åring møtte Kolbjørn regelrett veggen, og ble senere uføretrygdet med diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom).

– Det var noe som kom krypende, sakte men sikkert. Du merker det ikke når du står i det. Men når du kommer deg litt til hektene igjen, ser du klart hvilket helvete som har herjet med kroppen. Nesten over natta ble jeg helt tom. Satt i en stol og kikket på tekst-tv. Dag etter dag. Jeg orket ikke engang reise meg og gå ned til PC-en, forteller han.

Med årene har han lært seg å leve med tilstanden, men erkjenner at det fortsatt preger livet til en viss grad.

– Bruker jeg hodet for mye den ene dagen, så blir jeg straffet den neste. Å bruke for mye energi kan forårsake total utmattelse.

Han har også pådratt seg et par drypp de siste årene, uten at det plager ham nevneverdig.

– Et par drypp er ikke det verste. Litt guffent når det inntreffer, men det har ikke plaget meg overhodet i ettertid. Det er ME-en jeg kjenner mest på i hverdagen.

Til å være 75 er han ellers i fin form og nyter dagene med familie og venner. Gjerne i naturen, som tidligere nevnt.

– Jeg har fått et veldig godt forhold til sønnen min, Terkel, som bor i Tromsø. I dag er vi mer kamerater enn far og sønn. Tidligere var det jeg som tok med han på tur, nå er det han som bærer den tyngste

sekken. Det er en plutselig overgang på disse tingene, knapt merkbart før det har skjedd. Jeg er bare glad for at jeg fortsatt får henge med på tur, smiler Kolbjørn.

Selv om den trolig er blitt noe avslipt i kantene etter en mannsalder nord for polarsirkelen, har han på imponerende vis klart å beholde mesteparten av trønderdialekta intakt.

– Så du har ikke tillat deg selv å bli nordlending på dine gamledager?

– Nja.. Nei, men jeg har faktisk jobbet for å bli nordlending til en vissgrad. Blant annet har jeg fordypet meg i litteratur om skikk og bruk i Nord-Norge, og hatt stor glede av å lese Arthur Arntzen. Kanskje er det et behov for å tilpasse seg omgivelsene i noen grad, men jeg har alltid forsøkt å forstå det nordnorske vesen.

Avslutningsvis har vi gleden av å gjengi et stev som Kolbjørn skrev og framførte under en vårtur til Hellas, like etter stiftelsen av NESO sent på 80-tallet.

Det var første og så langt eneste gangen stevet har blitt framført, så her kommer en ønskereprise til glede for både gamle nye generasjoner i NESO-familien: